Når det blir litt mye grublerier så.......

Hei.

Dette er ikke et sånt blogginnlegg om hvor flink jeg er til å trene, løpe og om hvor viljesterk jeg er. Jeg vet hva jeg er og det holder.

men fikk inspirasjon til å skrive om noe i denne forbindelse likevel. Jeg unnet meg en løpetur i går kveld, men kjente for at kroppen egentlig ikke ville dette. Hodet var litt for fullt av kranglere tanker, og da ville ikke beina lystre. Pussig hvordan hode og bein henger litt sammen liksom.  Men, jeg skal ikek skrive om mine store og små utfordringer og sorger her i livet, for det synes jeg ikke egner seg på trykk. Men jeg har jo innsett noe jeg egentlig visste fra før da, at en lettere og sprekere kropp ikke løser ALLE utfordringer en har gjennom livet, det løser vel egentlig kun utfordringene med en tung og slapp kropp.... og det er helt supert. 

He he he, tenk om ALLE problemer i verden kunne løses med en vektreduksjon da, det hadde virkelig vært noe...  uenighet om bybanebygging og bompenger? ok, la oss gå litt ned i vekt og trene litt så løser det seg.... Eg ler

Vel altså, tilbake til mitt temmelig kaotiske hode, og alle disse tankene som hindret meg i å løpe slik jeg hadde planlagt... jeg lot være å løpe, og gikk litt fort i stedet. og så begynte hodet å jobbe, tankene ble mer tydelige, og jeg kunne liksom få sortert og ryddet opp i kaoset. Naturen i løypen jeg gikk i er nydelig , og jeg fikk en ro både innvendig og utvendig. Jeg innså at det som for kort tid tiden føltes litt sånn vanskelig å tenke på ikke lengre var noe problem, men jeg så løsningen på det og følte meg så fornøyd. Er trening litt sånn "dop" ? en produserer jo noen sånne glade endofiner har eg hørt.. 

Jeg tror i hvert fall at hvis jeg hadde valgt å sitte hjemme og gå å legge meg med hodet fult av litt tunge trege tanker, hadde jeg kanskje spist litt ekstra kvelds, kanskje leitet i skapene på kjøkkenet etter noe søtt og spist noe som kunne døyve det jeg strevde med i hodet? Det var mitt gamle mønster.. Men altså denne friske luften, fine naturen og gøye musikken jeg hadde i ørene fikk meg til å smile, se positivt på alt, og plutselig LØP jeg. Jeg løp de antall km jeg ønsket og få til, og det gjør susen for selvfølelsen, det å kjenne at en mestrer noe, klarer noe en egentlig ikke trodde at en kunne klare.

 

Og tro meg, jeg har ennå ikke kommet sur hjem fra en treningsøkt, bare trøtt, glad og takknemlig. 

Jeg tror ikke det er lurt å løpe fra alle problemer og utfordringer i livet! Jeg tror det er best å møte de, og ta tak. Det har jeg gjort. Og heldigvis har ikke vår skaper gitt meg verre utfordringer enn jeg kan takle. 

Jeg føler meg veldig heldig. 

 Trening KAN være god medisin, og grei terapi dersom en kjenner på at det hoper seg litt opp med grublerier. En trenger jo ikke å løpe dersom det ikke er favoritten. Det velger en selv.

Ha en fin dag, det skal jeg :)