"GOFØLELSEN", FØR OG NÅ

Hei.

Eg har mimret litt, gått litt sånn mentalt sett tilbake i tid, og av og til er ikke det så ille. Det blir bedre og bedre for meg å nå kunne se tilbake på livet mitt. Jeg har til tider svartmalt fortiden min på grunn av overvekten og følelsene rundt det. Men når jeg tenker meg om er ikke alt i min fortid svart. 

Da jeg var 16år traff jeg mannen som er far til alle mine barn, vi hadde en meget fin tid sammen i veldig mange år, jeg ble mor da jeg var 23, giftet meg,  fikk alle mine 5 barn innen jeg var ca 33 år (min største glede på jord)

og fikk meg et fint bosted på vakre Frekhaug.Jeg har utdannelse som barnehagelærer og føler jeg har verdens beste jobb. Alt dette har jeg oppnådd til tross for at jeg alltid var sterkt overvektig. Jeg spilte håndball og fikk gode venner der, jeg gikk litt i fjellet og jeg hadde mange gode venner, jeg var sosial og aktiv. Så livet rundt meg var ikke så ille, det var bare jeg som hele tiden følte meg ille. Folk flest likte meg som jeg var, ingen krav til endring, jeg var en likandes person til tross for mine altfor mange kilo. For hva har egentlig overvekt med ekte vennskap og kjærlighet å gjøre? Jeg fikk mye, gav mye, men hadde nok trøbbel med å ta i mot alt det gode livet hadde å by på den gang. 

Det er som regel den overvektige selv som ikke liker overvekten og kanskje kroppen sin, ikke menneskene rundt. I så fall bør en ikke omgåes sånne folk. Livet har lært meg ett og annet om dette, for som tidligere skrevet var jeg sikkert på at alle i min nære omgangskrets bare likte meg fordi de var snille og medfølende. 

Huff så feil å tenke sånn. For 6 år siden ble jeg skilt, og livet tok en ny vending for meg og familien. 

MEN nok om det, tilbake til poenget, hva var poenget egentlig...? Jo, jeg kan liksom ikke lengre påstå at fortiden er så vond å tenke på. Jeg er jo uansett IKKE i den mer, det er jo bak meg. Og når jeg mener at jeg NÅ har et nytt liv, men nye muligheter, min vonde overvekt er borte, JA, da må jeg ikke blåse liv i gamle vonde følelser og minne og gi de liv og næring. Jeg trenger de jo ikke mer. Dessverre for meg overskygget godfølelsen jeg fikk av å overspise alle andre godfølelser. Etter at jeg fikk kontroll på overspising har jeg mer elller mindre ubevisst vært litt på jakt etter en ny "GOFØLELSE". Det blir for for strengt å ikke unne seg GOFØLELSE bare fordi en ikke lengre spiser på den måten en spiste før. Jeg overspiser ikke lengre, hipp hurra for det. Rodemetoden var det som skulle til for å lære meg riktige mengder og alt det andre. Men jeg trenger fortsatt noe når livet byr på utfordringer, jeg trenger noe å glede meg over, og å "hive innpå", noe som ikke er mat. Og jeg er i ferd med  å finne det, det har lagt foran meg hele tiden egentlig. jeg står liksom midt i GOFØLELSEN nå jeg, som om jeg befinner meg i en liten tåke, og når det klarner opp SER jeg hvor utrolig godt livet mitt er, jeg ser de små tingene som betyr så mye, jeg har mine barn, min familie og mine gode venner ennå.. Ny venner er kommet til, og "gamle venner" er fortsatt mine venner. Viktig å kunne FØLE på både sorger og gleder, og ikke bedøve alt en opplever i "sukker-og fettrus". Litt hardt sagt kanskje, men slik ble var det for meg. Nå er det nesten som om jeg opplever livet rundt meg på nytt, som et lite barn som møter verden for første gang. He he he , nå er jeg litt sånn dypere enn jeg trives med, men det var godt å få satt ord på det.