Brudekjole??

 Hei

Nå er det ikke lenge igjen til bryllup. I mai skal jeg endelig gifte meg meg min kjære og vi skal for alvor starte vårt liv sammen. 

Jeg skjelver innvendig av glede og kjærlighet og jeg har det helt fantastisk med å endre sivilstatus på denne måten. Jeg skal ikke skrive et klissete blogginnlegg om ekte kjærlighet og sånn. 

Det dreier seg igjen om gamle mønstre jeg hilser på i livets vei. 

Eller det kan være jeg må advare om at det kan komme setninger med klissete kjærlighetsinnhold, for jeg bobler virkelig over av kjærlighet og glede. Jeg hører meg selv nynne på sangen "kjærlighet" med Sissel kyrkjebø rett som det er. Den sangen har alltid betydd noe helt spesielt for meg, og nå enda sterkere.

Men altså, fokus på det som trykker litt nå... 

Det dreier seg om valg av kjole til bryllupet. Brudekjole? Vel, vet ikke helt, men jeg ønsker å ha på meg en spesielt fin kjole på bryllupsdagen min. 

Som et mål i min ned-i-vekt prosess for noen år tilbake var det å føle meg fin i kjole, enten på fest eller til hverdags et store og viktig indre motivert mål for meg.

 Jeg klarte aldri å oppnå følelsen "fin" da jeg var sykelig overvektig. Og jeg har hatt på meg brudekjole i 2001, da jeg giftet meg med min første mann. Da var det hvit brudekjole, slør og alt som hører med, timevis med sminke og velvære og virkelig prinsesse for en dag. Kjolen min var diger og det var jeg og. Jeg husker det var utrolig vanskelig å finne rette størrelsen og at jeg var utrolig heldig som til slutt fant en fin en i str 56, men innsydde kiler i livet. Jeg var nok på "mitt største" vektmessig da, uten at jeg husker hva jeg veide, jeg var jo ikke så opptatt av å veie meg på den tiden. Jeg vet at jeg var en flott brud i 2001, og jeg vet at jeg har hatt et ødeleggende negativt syn på meg selv såpass lenge i livet at jeg må bruke den tid det tar på å få justert dette synet til en sunnere og tryggere selvbilde. jeg er kommet fantastisk langt i dette synes jeg og jeg har en dypere ro og fred meg meg selv. Hurra. 

 Over til nåtidens oppgaver og valg av festkjole til den store dagen. 

Jeg har en travel og givende hverdag som er fylt opp av jobb og oppgaver. Så jeg har funnet en flott nettside som har mange ulike brudekjoler og andre flotte festkjoler. Jeg har mulighet til å sende inn mine spesifikke mål slik at jeg få ren kjole som passer perfekt til meg. Men jeg får liksom ikke "fingeren ut", jeg kan sette med ned å se og se på kjole jeg virkelig elsker, men jeg får meg ikke i gang med å ta mål, eller velge. jeg burde nok heller gått i butikker og prøvd kjoler, men i en pandemi-tid må en velge med omhu hvor en våger å befinne seg og det er ikke sikkert det er åpen butikker. Og de har sikkert ikke sånn kjole som passer meg og som jeg vil ha. Og så er det ikke sikkert jeg vil ha sånn kjole som butikken har. og så,   og så og så... 

Ja, til slutt går jeg tom for unnskyldninger og så gjør jeg heller noe annet, som å ta en løpetur, eller vanne blomstene eller sjekke sosiale medier og eller bare stirrer tomt ut i luften og sånn. 

Hva er det som egentlig foregår her? Hvorfor ska jeg gjøre det så vanskelig for meg selv når det gjelder å velge en kjole til denne nydelige dagen vår? På tide å skjerpe seg Marianne. 

Min kjære spurte meg i dag om jeg hadde bestilt/bestemt meg for kjole. Og da tenker ja at det er i dag jeg skal gjøre akkurat dette. Det blir som om jeg ved å gjøre dette nå, atter en kan klarer å bryte gamle vonde mønstre. 

Jeg skal jo ikke se ut som modellen på bildet (og det er ikke denne kjolen jeg har tenkt å bestille tror jeg?), min kjære skal jo ikke gifte seg med henne, men med meg. 

Jeg er trygg på at han liker meg slik jeg er, og siden frieriet foregikk på Preikestolen (fjell) så kan jeg jo kanskje komme unna med å gifte meg i svette treningsklær og pannebånd?

Neida, jeg ønsker av hele mitt hjerte å føle meg fin og vakker på bryllupsdagen vår, fri for det negative gamle mønsteret som jeg ikke har behov for å følge lengre. Det er bare å gjøre det, trekke pusten dypt og rolig, og smile til livet. 

Takk for at du tok deg tid til å lese dette. 

God selvfølelse er gull verdt og så sårbar og skjør når den ikke får riktig næring. Atter en gang har det vært smart å sette lys " på trollet" som skremmer meg, fo rnå sprekker det og blir borte for alltid. 

Brudeklem fra Marianne

Sånn ca 200 kg i "hodet".

Hei

I disse dager er jeg og min kjære (snart ektemann) så smått (og stort) kommet fint i gang med å skape oss et "nytt hjem", vi bygger om huset som min kjære bor i nå, og så flytter jeg og gjengen min inn når huset er klart til å slå sammen to familier. Spennende tid for oss alle og vi gleder oss samtidig som det er stort og "skummelt" å skulle flytte på seg og gi plass til nye tider. 

Men det er ikke dette prosjektet jeg vil blogge om i dag egentlig. Det er om meg selv i denne prosessen og ting jeg oppdager i meg selv som er interessant å oppdage og gjerne flire litt av. Det dreier seg igjen om et mønster i meg som skal brytes. Jeg hadde aldri trodd at det negative tankemønsteret jeg oppdaget og ble gjort oppmerksom på at jeg hadde satt så dypt og hardt i på på alle mulige tenkelige måter. 

Jeg hilser på det ennå, men jeg tar fort farvel med det også da. 

Så for eksempel nå når vi er i gang med husbygging. 

For ca en måned siden skulle vi kjøpe inn arbeidsklær og annet utstyr. Jeg kjente det med en gang jeg fant den arbeids-buksen jeg ville ha (snekkerbukse, sånn med seler). Jeg leitet etter den største de hadde der, og holdt den opp til kroppen min. Jeg tenkte at den sikkert ikke var passelig, men fikk nå bare kjøpe den. "prøv den", sier min kjære, og jeg ble med ett litt uvanlig lydig og gikk tungt mot prøverommet. Jeg tok på meg buksen, uten se meg i speilet, og oppdaget til min forbauselse at buksen var altfor stor. Jeg måtte ned 4 størrelser for å kunne si at buksen var passelig. Jeg er ikke en speilet liten dame, men jeg er ikke så diger heller, ikke så diger som jeg plutselig ble da jeg skulle kjøpe denne buksen. Enormt lettet og samtidig litt irritert på at tankemønsteret fortsatt er slik bruker jeg flittig nå denne arbeidsbuksen og jubler over at jeg er frisk og funksjonell og at jeg også kan være med å bygge hus. 

Ja, for jeg oppdager jo ofte når vi jobber at stiger en klatrer opp i ikke knekker sammen når jeg står i den, og spiker-beltet jeg også fikk passer og at jeg ikke må bruke de ytterste hullene for å ha det på, det tok litt tid før jeg våget å bruke det, for jeg var skuffet på forhånd over at det ikke kom til å passe. 

Nå kunne jeg latterliggjort meg selv godt her, go rakket ned på meg selv for at jeg får slike følelser og tanker. Men det velger jeg nå å ikke gjøre. For jeg er som jeg er. Jeg har gjort fantastisk mange store endringer med meg selv, og tatt utallige mange grep for å komme meg ut av en usunn og nedbrytende livsstil, jeg har fått til å etablere nye sunne vaner som vare, og som har gitt meg så mye glede, stolthet mestring og trivsel med meg selv. 

Takket være mitt triste og negative tankemønster om meg selv, kom jeg i gang med livsstilsendringen, det er dette som har fått meg dit jeg er i dag. Hvis jeg hadde funnet trivsel og glede i å leve livet mitt slik jeg gjorde for 10-20 år siden, ville jeg virkelig vært ille ute nå, eller i verste fall ville jeg ikke vært her i det hele tatt. Så hver gang jeg kjenner at det negative måten å tenke på begynner å våkne, kan jeg sende det en takknemlig hilsen og legge det vekk igjen.  

Det er en mening med alt som skjer, og jeg er av den tro at en ikke blir tildelt større utfordringer enn en kan takle. 

Klem fra Marianne 

PS!

Når en av og til er ca 200 kg i hodet, er det å gå med snekkerbukse/selebukse en knallgod øvelse, for jeg kan til tider føle at jeg ser ut som "Karlson på taket" og han er jo knall :) 

 

Regulering av følelser.

Hei

Denne uken har vi i Roede-verden  😀blant annet hatt opp temaet MAT OG FØLELSER. Jeg tror de aller fleste av oss mennesker har en eller annen form for kobling til mat og følelser, for vi har jo alle vært barn. Og det nyfødte barnet roer en best ned med å gi det litt mat, dvs brystmelk eller mat fra flaske, så det hele starter liksom der. 

Jeg var så heldig å få æren av å holde ukens nasjonale webinar for Roede sine kursmedlemmer denne uken, der temaet mat og følelser ble tatt opp. Men jeg følte meg ikke "ferdig snakket" om temaet, jeg må jo begrense meg når tankene mine flyr av gårde inn i dette for meg altoppslukende temaet. 

For ca fem og et halvt år siden, sommeren 2015 tok jeg en stor og vanskelig, men livsviktig avgjørelse i  mitt. Jeg sluttet å spise snop. For jeg hadde inntil da, hele mitt liv, så godt som daglig spise snop, både sammen med andre, men aller mest i det skjulte. Det er ikke galt å nyte litt snop en gang i blant, men for meg ble det galt å bruke snop som unnskyldning til å regulere følelser. Jeg kaller det unnskyldning, men det er et kraftig "rusmiddel" når sinnet koker og en har vanskelige følelser å takle. 

Jeg tror ike jeg var en sur og irritert person å være sammen med i den tiden jeg misbrukte snop. Jeg var (og er) en glad person, jeg er grunnlegggende i godt humør. Men jeg vet at jeg også var aktivert og opprørt på innsiden av det som rørte seg i mitt negative tankemønster, go snopet hjalp meg å regulere meg selv slik at jeg hadde det bra. Det er kanskje litt uforståelig å lese dette, men jeg kjenner at jeg forstår det selv nå. 

Jeg tillater meg selv å sammenlikne mitt misbruk av snop med måten alkoholikere misbruker alkohol. 

Det kan være gøy å si at jeg var "snopoholiker, og jeg har kjent på at jeg ikke kan spise snop igjen for da jeg jeg faktisk "på kjøret" og mentale prosesser overtar hjernen og begynner å lede meg inn i misbruket igjen. Det er vanskelig å være i nærheten av snopeskåler og folk som spiser snop for lenge, og jeg har møtt på tankemønsteret mitt og jaget etter å hamstre snop noen ganger. Nå bare hilser jeg på disse tankene, før jeg jager de vekk igjen. 

Men hva gjør jeg med de vanskelige følelsene da? De kommer og går ennå, slik er jo livet. Jeg vet og kjenner på at jeg har et fantastisk godt liv, men livet er likevel ikke rosenrødt og problemfritt til enhver tid. Jeg kjenner meg selv, og vet hvilke sinnstemninger rundt meg som påvirker meg i positiv eller negativ retning. Jeg kan bli "slått i bakken" av hendelser og situasjoner følelsesmessig, og virkelig såret, sint eller fornærmet så det vrir seg i hele meg. 

Jeg har alltid vært en treningsglad person (selv da jeg var stor og tung i kroppen) så jeg har erfart at treningsøkter roer like godt ned som sukkeret kan gjøre. 

Så trening ble min nye måte å regulere følelseskaos på, jeg får ro i hodet når kroppen får jobbe. Men jeg har jo innsett at jeg ikke kan løpe fra alle følelsemessige påkjenninger. Det blir for belastende for kroppen, jeg har lett for å bli overtrent og dårlig av det. Så det jeg har landet på er rett og slett å våge å kjenne på å ha det litt sånn "dårlig" av og til. Kjenner på de vonde følelsene liksom, bare "stå i det", gjerne trekke pusten dypt og lenge, skrive dagbok, eller bare la det jage igjennom systemet som en mental piggtråd. for jeg erfarer om og om igjen at de vanskelige følelsene roer seg, slik himmelen ofte klarner opp etter et kraftig tordenvær eller en sterk storm. Jeg har ny kunnskap om hvem jeg er i den store sammenhengen i livet og at ikke alt som skjer dreier seg om meg, men at jeg er en viktig brikke i litt livs puslespill. 

Jeg er blitt snillere nå, både med meg selv, og med verden rundt meg. For jeg håndterer mine vanskelige følelser mer ansvarlig, jeg eier de selv og jeg har selv vært med på å skape de. jeg har for lenge siden lagt fra meg den "offerrollen" jeg spilte i livet mitt, og den "applausen" eller sympatien jeg lenge fikk god næring fra har jeg ikke lengre behov for. 

Til slutt vil jeg si at når koblingen mellom mat og følelser eller snop og følelser blir for sterk og dominerende er det smart å søke hjelp. Det er to helt forskjellige ting å nyte mat/snop og bruke det til å takle følelsesmessige påkjenninger. Vi lever i et samfunn der mat er stor tilgang på, vi må jo spise for å overleve, og mat er kultur, sosialt, og tradisjon. 

Jeg nyter sunne og gode måltider, klarer fint å leve godt med de valgene jeg måtte ta. Det var tøft i starten, men det var for meg livsviktig. 

Stor klem fra Marianne.