Regulering av følelser.

Hei

Denne uken har vi i Roede-verden  😀blant annet hatt opp temaet MAT OG FØLELSER. Jeg tror de aller fleste av oss mennesker har en eller annen form for kobling til mat og følelser, for vi har jo alle vært barn. Og det nyfødte barnet roer en best ned med å gi det litt mat, dvs brystmelk eller mat fra flaske, så det hele starter liksom der. 

Jeg var så heldig å få æren av å holde ukens nasjonale webinar for Roede sine kursmedlemmer denne uken, der temaet mat og følelser ble tatt opp. Men jeg følte meg ikke "ferdig snakket" om temaet, jeg må jo begrense meg når tankene mine flyr av gårde inn i dette for meg altoppslukende temaet. 

For ca fem og et halvt år siden, sommeren 2015 tok jeg en stor og vanskelig, men livsviktig avgjørelse i  mitt. Jeg sluttet å spise snop. For jeg hadde inntil da, hele mitt liv, så godt som daglig spise snop, både sammen med andre, men aller mest i det skjulte. Det er ikke galt å nyte litt snop en gang i blant, men for meg ble det galt å bruke snop som unnskyldning til å regulere følelser. Jeg kaller det unnskyldning, men det er et kraftig "rusmiddel" når sinnet koker og en har vanskelige følelser å takle. 

Jeg tror ike jeg var en sur og irritert person å være sammen med i den tiden jeg misbrukte snop. Jeg var (og er) en glad person, jeg er grunnlegggende i godt humør. Men jeg vet at jeg også var aktivert og opprørt på innsiden av det som rørte seg i mitt negative tankemønster, go snopet hjalp meg å regulere meg selv slik at jeg hadde det bra. Det er kanskje litt uforståelig å lese dette, men jeg kjenner at jeg forstår det selv nå. 

Jeg tillater meg selv å sammenlikne mitt misbruk av snop med måten alkoholikere misbruker alkohol. 

Det kan være gøy å si at jeg var "snopoholiker, og jeg har kjent på at jeg ikke kan spise snop igjen for da jeg jeg faktisk "på kjøret" og mentale prosesser overtar hjernen og begynner å lede meg inn i misbruket igjen. Det er vanskelig å være i nærheten av snopeskåler og folk som spiser snop for lenge, og jeg har møtt på tankemønsteret mitt og jaget etter å hamstre snop noen ganger. Nå bare hilser jeg på disse tankene, før jeg jager de vekk igjen. 

Men hva gjør jeg med de vanskelige følelsene da? De kommer og går ennå, slik er jo livet. Jeg vet og kjenner på at jeg har et fantastisk godt liv, men livet er likevel ikke rosenrødt og problemfritt til enhver tid. Jeg kjenner meg selv, og vet hvilke sinnstemninger rundt meg som påvirker meg i positiv eller negativ retning. Jeg kan bli "slått i bakken" av hendelser og situasjoner følelsesmessig, og virkelig såret, sint eller fornærmet så det vrir seg i hele meg. 

Jeg har alltid vært en treningsglad person (selv da jeg var stor og tung i kroppen) så jeg har erfart at treningsøkter roer like godt ned som sukkeret kan gjøre. 

Så trening ble min nye måte å regulere følelseskaos på, jeg får ro i hodet når kroppen får jobbe. Men jeg har jo innsett at jeg ikke kan løpe fra alle følelsemessige påkjenninger. Det blir for belastende for kroppen, jeg har lett for å bli overtrent og dårlig av det. Så det jeg har landet på er rett og slett å våge å kjenne på å ha det litt sånn "dårlig" av og til. Kjenner på de vonde følelsene liksom, bare "stå i det", gjerne trekke pusten dypt og lenge, skrive dagbok, eller bare la det jage igjennom systemet som en mental piggtråd. for jeg erfarer om og om igjen at de vanskelige følelsene roer seg, slik himmelen ofte klarner opp etter et kraftig tordenvær eller en sterk storm. Jeg har ny kunnskap om hvem jeg er i den store sammenhengen i livet og at ikke alt som skjer dreier seg om meg, men at jeg er en viktig brikke i litt livs puslespill. 

Jeg er blitt snillere nå, både med meg selv, og med verden rundt meg. For jeg håndterer mine vanskelige følelser mer ansvarlig, jeg eier de selv og jeg har selv vært med på å skape de. jeg har for lenge siden lagt fra meg den "offerrollen" jeg spilte i livet mitt, og den "applausen" eller sympatien jeg lenge fikk god næring fra har jeg ikke lengre behov for. 

Til slutt vil jeg si at når koblingen mellom mat og følelser eller snop og følelser blir for sterk og dominerende er det smart å søke hjelp. Det er to helt forskjellige ting å nyte mat/snop og bruke det til å takle følelsesmessige påkjenninger. Vi lever i et samfunn der mat er stor tilgang på, vi må jo spise for å overleve, og mat er kultur, sosialt, og tradisjon. 

Jeg nyter sunne og gode måltider, klarer fint å leve godt med de valgene jeg måtte ta. Det var tøft i starten, men det var for meg livsviktig. 

Stor klem fra Marianne.