Sånn ca 200 kg i "hodet".

Hei

I disse dager er jeg og min kjære (snart ektemann) så smått (og stort) kommet fint i gang med å skape oss et "nytt hjem", vi bygger om huset som min kjære bor i nå, og så flytter jeg og gjengen min inn når huset er klart til å slå sammen to familier. Spennende tid for oss alle og vi gleder oss samtidig som det er stort og "skummelt" å skulle flytte på seg og gi plass til nye tider. 

Men det er ikke dette prosjektet jeg vil blogge om i dag egentlig. Det er om meg selv i denne prosessen og ting jeg oppdager i meg selv som er interessant å oppdage og gjerne flire litt av. Det dreier seg igjen om et mønster i meg som skal brytes. Jeg hadde aldri trodd at det negative tankemønsteret jeg oppdaget og ble gjort oppmerksom på at jeg hadde satt så dypt og hardt i på på alle mulige tenkelige måter. 

Jeg hilser på det ennå, men jeg tar fort farvel med det også da. 

Så for eksempel nå når vi er i gang med husbygging. 

For ca en måned siden skulle vi kjøpe inn arbeidsklær og annet utstyr. Jeg kjente det med en gang jeg fant den arbeids-buksen jeg ville ha (snekkerbukse, sånn med seler). Jeg leitet etter den største de hadde der, og holdt den opp til kroppen min. Jeg tenkte at den sikkert ikke var passelig, men fikk nå bare kjøpe den. "prøv den", sier min kjære, og jeg ble med ett litt uvanlig lydig og gikk tungt mot prøverommet. Jeg tok på meg buksen, uten se meg i speilet, og oppdaget til min forbauselse at buksen var altfor stor. Jeg måtte ned 4 størrelser for å kunne si at buksen var passelig. Jeg er ikke en speilet liten dame, men jeg er ikke så diger heller, ikke så diger som jeg plutselig ble da jeg skulle kjøpe denne buksen. Enormt lettet og samtidig litt irritert på at tankemønsteret fortsatt er slik bruker jeg flittig nå denne arbeidsbuksen og jubler over at jeg er frisk og funksjonell og at jeg også kan være med å bygge hus. 

Ja, for jeg oppdager jo ofte når vi jobber at stiger en klatrer opp i ikke knekker sammen når jeg står i den, og spiker-beltet jeg også fikk passer og at jeg ikke må bruke de ytterste hullene for å ha det på, det tok litt tid før jeg våget å bruke det, for jeg var skuffet på forhånd over at det ikke kom til å passe. 

Nå kunne jeg latterliggjort meg selv godt her, go rakket ned på meg selv for at jeg får slike følelser og tanker. Men det velger jeg nå å ikke gjøre. For jeg er som jeg er. Jeg har gjort fantastisk mange store endringer med meg selv, og tatt utallige mange grep for å komme meg ut av en usunn og nedbrytende livsstil, jeg har fått til å etablere nye sunne vaner som vare, og som har gitt meg så mye glede, stolthet mestring og trivsel med meg selv. 

Takket være mitt triste og negative tankemønster om meg selv, kom jeg i gang med livsstilsendringen, det er dette som har fått meg dit jeg er i dag. Hvis jeg hadde funnet trivsel og glede i å leve livet mitt slik jeg gjorde for 10-20 år siden, ville jeg virkelig vært ille ute nå, eller i verste fall ville jeg ikke vært her i det hele tatt. Så hver gang jeg kjenner at det negative måten å tenke på begynner å våkne, kan jeg sende det en takknemlig hilsen og legge det vekk igjen.  

Det er en mening med alt som skjer, og jeg er av den tro at en ikke blir tildelt større utfordringer enn en kan takle. 

Klem fra Marianne 

PS!

Når en av og til er ca 200 kg i hodet, er det å gå med snekkerbukse/selebukse en knallgod øvelse, for jeg kan til tider føle at jeg ser ut som "Karlson på taket" og han er jo knall :)