En helsefremmende oppdagelse! KLARTE DET!

KLARTE DET!

Denne morgningen gikk det et lite ras i klesskapet mitt og jeg tok meg tid til en grundig opprydning. Nå skal ikke jeg greie ut om min litt rare sans for orde. Men om hva jeg fant da jeg ryddet. 

For kanskje to år siden kjøpte jeg to buker på impuls. Det var 70 % salg og jeg bare røsket med meg buksene, uten å egentlig prøve de skikkelig i butikken, satset på at det gikk bra liksom. Men da jeg kom hjem og prøvde de, var de så trange og vonde å ha på. Jeg gjemte buksene innerst inne i en hylle og tenke ikke mer på de, etter å ha ristet av meg fortvilelse og irritasjon.

I dag ville jeg prøve den ene buksen, til tross for sånn hoven og øm mage som er vanlig etter operasjon. Jeg var likevel optimistisk men innstilt på å kanskje bare gi vekk hele buksen til noen med smalere midje enn meg.

Jeg bobler over av helseglede

Den følelsen en opplever når bukseknappen lett glir igjen og plagget sitter som et skudd et helt ubeskrivelig. OG jeg legger ikke ved bilder her for å vise verden hvor flott jeg mener at jeg ser ut. Jeg fokuserer på alle de gode sunne valgene jeg har tatt, alle kampene jeg har kjempet, alle uvaner jeg har jaget på dør, men som likevel ofte baner på og vil inn igjen.... Jeg visste, at når jeg stod foran speilet med denne buksen på kroppen, at jeg virkelig har gjort det som kreves for å oppnå en helsegevinst, komme meg lengre vekk fra faren for å få disse livsstilsykdommene flere og flere av oss mennesker pådrar oss pga et galt  kosthold og inaktivt liv. Det var LETTERE SAGT ENN GJORT å endre vaner, gå ned i vakt, finne klær og bukser som passer. MEN det var ikke umulig da jeg innså at jeg kunne ta en centimeter av gangen, ett kilo av gangen, endre en vane av gangen. Og jeg må ikke glemme alle de NYE sunne og gode vanene jeg har lært meg. Jeg har kjempet meg vekk i fra en overspisingslidelse, og selv om jeg ikke storspiser lengre, må jeg fortsatt kjempe. Jeg har ikke klart å få vekk "trangen" til å stappe i meg i det skjulte, men jeg har kontroll og metoder for å unngå å falle tilbake. Av og til er det skikkelig kjipt og noe dritt å ikke bare kunne få gi etter for presset. Men jeg ser ingen fordeler med å falle tilbake til gamle vaner og størrelser. Ikke når jeg opplever at trange bukser plutselig passer til meg. 

Endelig fikk treffe en av mine store idoler.
Ante ikke at hun var så liten 

Jeg vet at det er mange mennesker som er takknemlig for at Grete Roede

Det føles godt å få muligheten til å hjelpe andre
 i liknende situasjon som jeg selv var i

startet med slanking for folket for 45 år siden.
Jeg vet også at mange har blitt frustrerte over å ikke lykkes. For det er lettere sagt enn gjort å få til å endre seg.

Men når jeg selv har fått muligheten til å få hjelp og støtte i min prosess, både fra min kursleder Linda og hele Roede- metoden, mine venner og familie. Nå dreier ROEDE  seg om NYE VANER SOM VARER, og da opplever jeg at det er lettere å lykkes med å oppnå en bedre helse.

Og når jeg nå ser at jeg har fått vekk mer enn 60 cm rundt min midje, og mer og mer nærmer meg et sunt midje-mål, fortelle dette meg at jeg har en bedre helse, fordi det skadelige magefettet er kraftig redusert. 

Dette, pluss følelsen av å ikke skamme meg over stor bollemage mer er ubeskrivelig, jeg bobler over innvendig av glede og lettelse over å ha klart det.

 Det var dette jeg ropte ut da buksen passet: "KLARTE DET"!!!!

Alltid litt kjole-sur?

Hei
Det hender oftere og oftere at jeg kommer opp i situasjoner der jeg tenker det er normalt og gøy å pynte seg litt ekstra...

og hver gang jeg tar fram finklærne kommer det en svak følelse av mistrivsel og ubehag over meg som jeg ikke helt har vært fortrolig med.
Så kom jeg på hvorfor jeg har det sånn... det henger så nært sammen med den prosessen jeg har vært i for å gå ned i vekt og leve meg til et sunnere liv. Min indre motivasjon for å starte på den vanskelige vei ned i vekt, og det er ikke så lett å endre vaner som en kanskje skulle tro. Min drivkraft vokste seg fram ved ønsket om å «føle meg fin på fest». Jeg fant målet mitt nedskrevet i en gammel kursbok fra 2012 tror jeg. Det var lurt å ha dette nedskrevet . For en kan lett glemme hvor en startet når en er så nært målet.

Hele denne arbeidshelgen med Roede er en fest egentlig. Ikke den type fest en først og fremst tenker på. Vi har jubileum i år, og vi er i endring.

Jeg elsker endring!! For det gjør noe med meg, jeg kan være med å endre, jeg blir betydningsfull og viktig.

Så i går da jeg kledde meg i kjole til felles jubileumsmiddag kom det gamle tungsinn luskende nesten litt umerkelig. For slik av det for meg før min store endringsprosess startet... Da var jeg alltid så lei meg, skamfull og flau over den digre kroppen min og kunne ikke fordra å pynte den . Strømpebukse og fine kjoler, skjørt og bluser ble liksom helt feil og helt latterlig på min kropp. Min indre dialog var så fæl, at jeg umulig kunne føle noen glede . Jeg hadde mest lyst å gjemme meg og bare spise masse smågodt i mørke.
Men tilbake til NÅ-tiden!! Jeg har jo gjort endringer, store endringer ! Og jeg kjenner at det er mye gøyere å pynte seg nå, jeg liker det. Men ubehaget kommer snikende likevel, for dette var så sterkt plantet i meg at jeg egentlig ikke tror det noen gang vil forsvinne. Jeg har derimot endret min indre dialog til mer positivt og oppmuntrende prat. Og da klarer jeg å endre mitt syn på meg selv, jeg klarer å pynte meg og slappe av, være sosial og nyte fellesskapet. Utrolig viktig endring for meg. Utseende er det ytre, men det ligger myyyye arbeid og store helsegevinster bak den synlige endringen jeg har gjennomført. Jeg personlig liker best den endringen jeg har fått til på innsiden, helsegevinsten jeg har oppnådd både fysisk og psykisk.

Dette med psyken er utrolig spennende og interessant. Jeg er helt imponert over alle tanker og rare følelser som strømmer igjennom hodet mitt i løpet av få sekunder. Lærer noe nytt hver dag. Og siden jeg ikke lengre bedøver" alle følelser og påkjenninger med sukker i form av sjokolade eller smågodt, siden jeg ikke lengre spiser meg vekk fra det sosiale livet jeg lengter etter å være en del av, MÅ jeg rett og slett bare tåle å føle de følelser som kommer. Jeg vil øve mer på å bare kjenne på ubehaget, trekke pusten dypt og møte verden som BARE Marianne. Det er godt nok!

Søndagsklem fra "bare" Marianne

Sunn livsstil og fysisk aktivitet for hele familien?

Hei
I kraft av min nye livsstil, er det viktig for meg som mor å gi denne nye kunnskapen om livet videre til mine barn. og jeg ønsker at de skal se hvor viktig og verdifullt det er å spise sunn og riktig mat, og være i bevegelse. Jeg må innrømme at jeg er litt redd for at de skal ha like lett for å legge på seg som jeg har, at noe kanskje er genetisk og går i arv. Mine barn lytter til meg når jeg snakker om sunt kosthold og grunner til å holde seg aktiv, men jeg tror likevel jeg snakker til døve ører. Jeg snakker så godt som aldri om overvekt og kroppstørrelse, jeg vil bare at de skal ha et riktig helsefokus. Jeg sørger for å ha sunne og næringsrik mat tilgjengelig, og ingen snop eller andre fristelser i hus på hverdager. Jeg foreslår korte turer og av og til får jeg noen av de med meg. Men det er alltid et mas, go jeg vet ikke om de hører meg gjennom intetnettverden.... Men jeg synes ikke mine unger er spesielt ille, de er bare et "produkt " av den verden vi voksen har skapt for våre barn. Samfunnet er blitt slik nå at det ikke lengre er like naturlig.

Av og til lurer jeg litt på dette...

Jeg må også passe meg litt for å ikke bli hysterisk. Men når jeg vet hvor ødeleggende det er for deler av helsen å spise snop, chips, og annen usunn mat omtrent hver dag, og hvor viktig det er å gi kroppen nok av de næringsstoffer den trenger, blir jeg litt matt av hvor mye det motarbeides fra samfunnet rundt. Som mor blir en godt rådet, veiledet og nesten kurset fra dag en når barnet er født. Vi må produsere morsmelk i bøtter og spann, og passe på at barnet vokser som det skal. SÅ de første levemånder i livet er godt ivaretatt. Etterhvert som årene går blir barna "utsatt" for nye smaksopplevelser og matglede. Dette er viktig. Vi foreldre blir fortsatt oppfordret til å holde en sunn vei åpen for barna våre, men etterhvert blir dette veldig vanskelig synes jeg. Spesielt hvis en har et eller flere barn med tendenser til å legge veldig lett på seg, slik at vektkurven kommer utenfor skalaen og grafene.... Da setter en i verk gjennomtenkte eller tilfeldige tiltak for å stanse den uønskede utviklingen, men dette er ikke lett når barnet selv ikke er indre motivert for endring. Dette har jeg selv opplevd som barn, da jeg tidlig ble overvektig og oppfordret fra helsesøster og andre nær til å gjøre noe med det, eller i hvert fall ikke spise så mye og sånn. OG jeg er et vandrende eksempel på at en ikke er klar for endring før en er skikkelig indre motivert, en må selv kjenne på ubehaget og ønske å endre seg. Som barn gjør en dette for å tilfredsstille maset og oppfordringen rundt en selv, en er ikke i stand å endre seg så mye i kraft av seg selv i en sårbar og følsom tid som det å vokse opp er.

For å hente meg litt inn igjen her, må jeg si at som mor, uansett hvor mye jeg propper ører og matbokser fulle av fokus på sunn og næringsrik god mat, blir jeg liksom motarbeidet. Ikke direkte av mine egen barn men av nærmiljøet, samfunnet og nettverket rundt oss.  Det jeg er litt sånn sint på, er den ugunstige kosekulturen i hverdagen som er så dominerende. Hver gang det er noe ekstra som skjer på skolen eller fritidsaktiviteter, en langtur eller et arrangement, skal det spises sjokolade, drikkes brus og medbringes kjeks.
Det må bakes en kake eller muffins hvis en skal sette seg ned å ha et møte eller en samtale som varer mer enn 10 minutter liksom. HVORFOR DET!!!??
Det er her jeg føler meg hysterisk og "stygg" hvis ikke også jeg lar mine barn ha med seg dette. Få lov å spise det som alle andre spiser mm.. For det verste som kanskje kan skje i en barndom, er at en skiller seg ut og ikke følger strømmen? Det er ikke mine barn eller andres barn sin viljestyrke og søt-behov/kosebehov jeg er ute etter her. Det er OSS VOKSNE. Vi som skal oppdra og bidra til å legge et godt grunnlagt for at den kommende generasjon på alle måte blir den beste utgaven av seg selv, og av OSS SELV.
Jeg kommer ikke til å være noe "sunnhetspoliti" men tenker at ingen krav til opplagte konsentrere og energiske barn/ungdom kan stilles, når vi gradvis legger opp til mest mulig vrangforestillinger og dårlig fokus på hva som er viktigst med et normalt kosthold og normalt og sunt kropps-bilde.

Jeg er ikke ute etter å ta vekk festmaten som hører til bursdagfering og høytider, helgekos eller annet. Jeg tenker mest på hverdagen, og hva en velger å spise/drikke.

Jeg mener IKKE at alle MÅ være slanke og superspreke, men mener rett og slett at vi må tenke oss godt om rundt hva vi egentlig holder på med. Noe av det tristeste jeg hører og ser er når barn får sårende og rammende kommentarer på sin kroppstørrelse og sitt utseende. Sånne tårer er så vonde å tørke og mine tårer blandes med den rammende. Barn kan ikke alltid se konsekvenser at det de sier og gjør, og er rett og slett ikke alltid så snille med hverandre. Voksne kan også være sånn mot hverandre og mot små forsvarsløse, og det svir seg godt inn i enhver sin sjel når en får gjennomgå. Vekt og kropp er så følsomme temaer at en gruer seg og så ta opp temaet, men jeg er opptatt av HELSE, og at en må få sjansen til å oppfatte seg selv som GOD NOK.



Statistikker viser at livsstilssykdommer pga overvekt tar mange liv i samfunnet og koster oss mange milliarder kroner. SÅ jeg kommer til å være litt mer på vakt nå, for det er så trist å tenke på at vi nesten spiser oss ihjel og at statistikken viser at alderen for farlig overvekt har sunket ned til barnsalder.
Vel jeg skal ikke skrive mer om dette nå, men jeg føler det er på tide å våken litt. Begrense litt på kosefaktoren som råder, og komme seg ut i frisk luft av og til. Da klarer en ved små grep snu utviklingen. Ingen trenger være "supersunne" og "superspreke".
Vi trenger bare være mer bevisst rundt hva vi egentlig holder på med og hvor mye kjærlighet og omsorg det ligger i et sunt måltid og en tur utenfor døren/comfortsonen?

Jeg synes ikke noe av dette jeg brenner for er lett å gjennomføre. Jeg er litt redd for å bli misforstått og feiltolket. Men jeg vet hva jeg står for og hvor og hva jeg kommer fra.
SÅ i kraft av min livserfaring og kunnskap, min kjærlighet til mine barn og til mennesker generelt, ønsker jeg alle et  best mulig liv og utgangspunkt for en livskvalitet som er trygg og god.

Beste hilsen fra Marianne

Du er ingenting hvis du ikke trener....?

Hei

Denne uken har jeg på mine kurs oppe temaet trening og aktivitet. Dette har alltid vært en av mine favorittema som jeg kan snakke om på inn-0g-ut-pust uten pause... Men denne gangen har jeg virkelig fått noe å tenke på, og jeg har tenkt i flere dager. En av mine fin kursdeltagere er på kurs etter å ha overlevd en livsfarlig sykdom, deltageren har vært virkelig nær døden, og gir meg et inntrykk av å være takknemlig og glad for å være tilstede i verden ennå. Deltageren ønsker å gå ned i vekt, for tiden etter sykdommen har vært tøff og uønskede kilo har sneket seg på. Det er blitt litt stille rundt bordet, for jeg øver en del på å la mine deltagere komme til orde selv om jeg er ivrig. Da kommer det stille fra den nevnte deltageren:
" Du er ingenting hvis du ikke er en som trener" 
Deltageren fortalte meg i forkant av kurset hvordan livet var nå. Mye skader i kroppen etter sykdommen har ført til at hun ikke kan være så aktiv som hun er vant til. En "treningsøkt" kan være å klare å ta seg en dusj, og tar kanskje en time eller to å gjennomføre.
Da kan jo ikke jeg som kursleder si at "joda, alle kan trene, alle kan komme i form, med minst mulig innsats, bare gjør det!!"
Jeg har opplevd mange som ikke finner motivasjon til å øke sin aktivitet, av ulike grunner, og det blir noe annet.
JEg kjenner også til de som ikke klarer å la være å trene, som ikke synes at de har tid til å utvikle relasjoner utenom treningen sin, som ikke kan være sosiale, finne kjærligheten eller hvile hvis de ikke har trent. Trist dette og. Og jeg kjenner meg igjen i noe av dette trenings-stresset, der en ikke lengre oppnår helsegevinst i treningen sin, men heller et tap av god helse og livskvalitet. Det  å finne balansen i alt i livet er det ingen standardsoppskift for, og ingen kan følge samme oppskriften for å nå sine mål og gjøre sin endring.
Jeg er, og har vært en av de som nesten har gjort meg avhengig og fått en "rus" av å se andres "LIKES" og positive kommentarer når jeg poster en treningsoppdatering på FB og insta. Og jeg kan også la meg knuse av negative kommentarer og meninger på samme oppdatering. Her har jeg gitt andre for mye makt over min selvfølelse. Når jeg nå for tiden ikke "har lov" å trene, men "bare gå tur" har jeg fundert enda mer på dette maset jeg har utsatt andre for med treningen min.

Jeg er så takknemlig for slike oppvåkninger og tankevekkende små glimt inn i andres liv. Jeg har full respekt for de utfordringer og omstendigheter som fører til at noen ikke kan hive seg ut i treningstrenden selv om de kanskje ville gitt alt for å få det til. Selvfølelse og mestringsfølelse kan bygges på så uendelig mange andre områder en på treningsfronten. Og vi skal alle være stolt oss selv når vi har mestret en utfordring, uavhengig av hva alle andre klarer og får til. Jeg utfordrer herved meg selv til å ikke sende ut så mange trenings-selfier på sosiale medier som jeg til nå har gjort. Vet ikek om jeg klarer å stoppe helt, men jeg skal i hvert fall gjøre så godt jeg kan. Ikke fordi jeg føler jeg er blitt "satt på plass" av mine gode deltager aller annet, men fordi jeg ønsker å eie min egen innsats og mestring, uten å motta destruktive innspill og kommentarer på min prosess. Jeg vet hvor skjør og sårbar jeg kan være på enkelte områder, og da må det være lov å beskytte seg litt.

TIL ALLE DERE DER UTE SOM IKKE KAN TRENE LIKE MYE SOM NABOEN, JEG HEIER PÅ DERE AV HELE MITT HJERTE

Klem fra Marianne

Hviledagen

Hey

I kveld må jeg le litt av meg selv... og må himle litt med øynene og riste på hodet... 

Det er tre og en halv uke siden min store operasjon. Og før det skjedde, var det andre ting som tappet meg for krefter....

I hele dag har jeg fundert på hvorfor jeg er så trøtt og sliten , så tom for energi liksom. Min ene datter ville på shopping og jeg ble med. Mye folk på senteret en lørdag, det kom jeg på da jeg stod i kø inn til parkeringsplassen ja. I forkant av shoppingturen hadde jeg ryddet og vasket i huset, pluss handlet mat mm... 

og hele denne uken har jeg stått på for mine barn, startet opp med kurs, og gått lange turer når jeg har hatt mulighet ... 

I tillegg har jeg spist lite fordi jeg kom på at det er viktig å passe på matinntaket når en ikke trener noe særlig . Ellers kan jeg jo gå opp i vekt? Og det vil ikke jeg... 

Etter en liten prat med en god venn  og støttespiller i kveld gikk det opp for meg at min kropp egentlig er i hardtrening hele tiden , både psykisk og fysisk. Jeg er på en måte på elitenivå i å bygge meg opp igjen og bli «hel ved»... så da må jeg vel bare innse at det å overdrive er en vane jeg ikke har klart å endre ennå . Og at jeg må ut av den såkalte «comfortsonen» min (med masse hard trening og lite hvile) for å unngå denne tomme trøttheten... 

Jeg har ikke gjort noe gale altså, bare litt for mye av det gode .... 

Så det jeg skal gjøre resten av kvelden og store deler av søndagen er følgende : 

Eg skal gjøre som katten , bare flate ut på sofaen, la turklærene hvile seg litt . Det er jo tross alt søndag i morgen og hviledag. 

Jeg må innrømme at jeg er temmelig «kroppsforvirret» også. Men det skal jeg skrive om en annen gang.

Målet videre er satt -opptining av fryste følelser

Hei igjen

Etter å ha gått ned alle disse kiloene, blitt en treningsgal langdistanseløper og på vei til å bli styrkeløfter, at jeg tar de sunne valg med glede , synes jeg at jeg har oppnådd mye fint . Mine drømmer her er blitt virkelighet, og jeg kan bare fortsette å leve ut drømmen.

Men det er mer jeg nå ta tak i. For med så store endringer på fasaden som jeg har gjort, opplever jeg å være litt kroppsforvirret . Her og nå holder jeg på å komme meg etter bukplastikk der over 2 kg hud er fjernet på mage. Jeg vet at med tiden så opplever jeg at mitt store hudproblem er vekke. 

Men så var det dette med følelsene da. Jeg ble «diagnostisert « som en person med et depressivt tankemønster av en psykolog for ca 8 år siden. Dette er ingen diagnose men det fortalte meg alt om hvordan mitt tankemønster rundt meg selv og min kropp hang sammen . Da jeg fikk disse åpenbaringene ble det lettere å komme i gang med endringene, for jeg kunne finne glede i meg selv og gjøre det jeg har gjort for min egen del. Men jeg satte meg ikke noe mål for hvordan jeg skulle føle meg og se på meg selv når jeg var «ferdig slanket « Ny identitet er noe jeg har lært er viktig å forankre i seg selv . Men det har jeg bare satt på vent , sammen med alt annet som står å venter og som har  stått å ventet siden puberteten. 

MÅLET:

Jeg har gitt meg selv et løfte, ikke nyttårsforsett, men løfte. Jeg lover meg selv at jeg aldri mer skal være misfornøyd med meg selv og min kropp. Dette er et utfordrende løfte å gi meg selv, for min misnøye, mistrivsel var så inngrodd. Men et løfte er et løfte, og det skal holdes. 

Mulig jeg lager det om en livsregel og.
Jeg skal gi meg selv TOMMEL OPP og et smil i speilet hver eneste gang jeg tar en titt.

Det er ikke lengre lov å leite etter feil og mangler 😂. 

Og det er blitt lov å digge det en ser, i hvert fall like det.

Og sånn skal det være uansett ha vekten viser.... 

og enda viktigere, alle de ting i livet som ble satt på vent, lagt i «fryse-boksen « og unnskyldt med at det «ikke er noe for en som meg», «ingen liker en som meg « følelsene og tankene, de må taes et alvorlig oppgjør med. Noen ganger blir jeg vettskremt med tanken på at jeg kanskje nå må delta, står til rette for og stille opp i alt det som jeg gjemte meg vekk fra i den store kroppen min..

Hadde det ikke vært tryggere å bare rømme tilbake til den mørke tilværelsen under dynen med den store godteposen under puten, og bare spist meg vekk fra alt sammen??

NEI

Det finnes ingen vei tilbake dit for meg!! Da får jeg heller kjenne på angsten og ubehaget som ligger på lur nå. Jeg har våknet, «tint opp» og helt uten noen form for bedøvelse . Og sånn nå jeg bare ha det , for da overtar ikke det depressive tankemønsteret mer. Jeg må øve, trene på livet og takle det jeg opplever . Jeg må ta imot kjærlighet og omsorg både fra meg selv, til meg selv. Det er en stor myte at en ikke kan elske andre før en elsker seg selv. For jeg har ingen problemer med å elske andre!! Men har liksom vært veldig i tvil om jeg var verdt å elske da. Sånn var det med den saken!!

Jeg har ikke satt noen dato for når målet skal være nådd, jeg kommer jo til å merke det. Men har delmål hver eneste dag. Hver eneste gang jeg sjekker speilet skal jeg bare smile... osv

Jeg vet dette må få ta tid , fordi jeg i over 30 år av mitt 42 år lange liv har levd i denne trype  mistrivsel . 

Bilder forteller ikke alt, men nå har jeg i hvert fall satt ord på noe av det som er viktig for meg fremover . Jeg kan smile og le, være glad og god , og det er ekte!! For jeg er helt uten bedøvelse, skjulested og fluktmulighet . Jeg skal bare ønske livet mitt velkommen, og glede meg over hvert sekund.

Klem fra meg

Uten snop, for alltid

Godt nytt år!

Dette bildet dukket opp på «MINNER» på min Facebook i dag. Minnet er 3 år gammelt. Det er altså i dag tre år og 22 uker siden jeg sluttet helt å spise snop. Jeg overspiste snop til jeg kastet opp, bare for å spiste mer når kvalmen gav seg. Ingen nytelse, det ble mer en slags straff å drive på med denne «snopeorigien». Ja jeg holder meg unna snop, helt og fullt. Og jeg holder meg unna alkohol. Jeg har aldri vært i nærheten av å bli alkoholiker, for anledningen til å drikke hadde jeg ikke ofte nok. Men samme tendensen der også, bare hive innpå mest mulig, ukritisk og uten å nyte. Og ble jeg uvel var det bare å kvitte seg med ubehaget på toalette og deretter fortsette festen🤭. 

Dette kunne ikke fortsette, jeg trivdes ikke med å være sånn. Alkohol var null problem å kutte ut! Men det var verre med snopet! Bare synet og lukten av snop kunne sette meg skikkelig å prøve og jeg har mange ganger lurt litt på om jeg ikje nå er i stand til å nyte, bare ta litt, slik det ideelt sett er helt ok å gjøre.

Men nei, jeg vet innerst inne at den sjansen kan jeg ikke ta. Og denne julen har jeg oppdaget at all tiltrekning og fristelse for snop er vekk. Det vedgår ikje meg lengre, og ingenting av innholdet i snopeposer eller snopeskåler er til meg. Jeg kan nyte et lite kakestykke eller litt is med god samvittighet men det frister meg ikke så mye... 

så hva spiser/drikker jeg når jeg skal kose meg og unne meg noe? 

Vel, jeg har tatt et oppgjør med min holdning til hva kos er, og hva det å unne meg noe betyr for meg! For jeg vil ikke tilbake i en kropp som veier over 150 kg og som jeg ikke trives i. Jeg vil ikke tilbake til utfordringer med å finne meg klær, få plass på ett flysete/bussete, og til følelsen av ubehag og mistrivsel i egen kropp. Jeg savner ikke helsefaren, alle hullene i tennene , og smertene i rygg og knær.

Så dermed ,med all den kunnskap og erfaring jeg   tilegnet meg i min vektprosess, og jeg lærer ennå... koser jeg meg aller mest når jeg kjenner at kroppen fungerer, jeg er passelig mett, har energi og overskudd og alltid legger meg (uten å ha med snop under dynen ) . Jeg strekker meg mot å gjøre morgendagen best mulig for meg selv. Jeg unngår å forholde meg til hva andre mener og tenker om mitt avhold. For jeg vet jeg lett kan la meg påvirke av sterke meninger. Jeg prøver ikke å være bedre enn andre . Jeg har gjort det jeg gjorde for å redde meg selv fra en svakhet som nesten ødela meg. Jeg er stolt av å ha klart det, men ikke så stolt av at jeg måtte gjøre det. Svaret på hvorfor jeg er/var sånn har jeg ikke ennå funnet. Men det ligger i meg, det kjenner jeg på ennå.

Hilsen Marianne