Du er ingenting hvis du ikke trener....?

Hei

Denne uken har jeg på mine kurs oppe temaet trening og aktivitet. Dette har alltid vært en av mine favorittema som jeg kan snakke om på inn-0g-ut-pust uten pause... Men denne gangen har jeg virkelig fått noe å tenke på, og jeg har tenkt i flere dager. En av mine fin kursdeltagere er på kurs etter å ha overlevd en livsfarlig sykdom, deltageren har vært virkelig nær døden, og gir meg et inntrykk av å være takknemlig og glad for å være tilstede i verden ennå. Deltageren ønsker å gå ned i vekt, for tiden etter sykdommen har vært tøff og uønskede kilo har sneket seg på. Det er blitt litt stille rundt bordet, for jeg øver en del på å la mine deltagere komme til orde selv om jeg er ivrig. Da kommer det stille fra den nevnte deltageren:
" Du er ingenting hvis du ikke er en som trener" 
Deltageren fortalte meg i forkant av kurset hvordan livet var nå. Mye skader i kroppen etter sykdommen har ført til at hun ikke kan være så aktiv som hun er vant til. En "treningsøkt" kan være å klare å ta seg en dusj, og tar kanskje en time eller to å gjennomføre.
Da kan jo ikke jeg som kursleder si at "joda, alle kan trene, alle kan komme i form, med minst mulig innsats, bare gjør det!!"
Jeg har opplevd mange som ikke finner motivasjon til å øke sin aktivitet, av ulike grunner, og det blir noe annet.
JEg kjenner også til de som ikke klarer å la være å trene, som ikke synes at de har tid til å utvikle relasjoner utenom treningen sin, som ikke kan være sosiale, finne kjærligheten eller hvile hvis de ikke har trent. Trist dette og. Og jeg kjenner meg igjen i noe av dette trenings-stresset, der en ikke lengre oppnår helsegevinst i treningen sin, men heller et tap av god helse og livskvalitet. Det  å finne balansen i alt i livet er det ingen standardsoppskift for, og ingen kan følge samme oppskriften for å nå sine mål og gjøre sin endring.
Jeg er, og har vært en av de som nesten har gjort meg avhengig og fått en "rus" av å se andres "LIKES" og positive kommentarer når jeg poster en treningsoppdatering på FB og insta. Og jeg kan også la meg knuse av negative kommentarer og meninger på samme oppdatering. Her har jeg gitt andre for mye makt over min selvfølelse. Når jeg nå for tiden ikke "har lov" å trene, men "bare gå tur" har jeg fundert enda mer på dette maset jeg har utsatt andre for med treningen min.

Jeg er så takknemlig for slike oppvåkninger og tankevekkende små glimt inn i andres liv. Jeg har full respekt for de utfordringer og omstendigheter som fører til at noen ikke kan hive seg ut i treningstrenden selv om de kanskje ville gitt alt for å få det til. Selvfølelse og mestringsfølelse kan bygges på så uendelig mange andre områder en på treningsfronten. Og vi skal alle være stolt oss selv når vi har mestret en utfordring, uavhengig av hva alle andre klarer og får til. Jeg utfordrer herved meg selv til å ikke sende ut så mange trenings-selfier på sosiale medier som jeg til nå har gjort. Vet ikek om jeg klarer å stoppe helt, men jeg skal i hvert fall gjøre så godt jeg kan. Ikke fordi jeg føler jeg er blitt "satt på plass" av mine gode deltager aller annet, men fordi jeg ønsker å eie min egen innsats og mestring, uten å motta destruktive innspill og kommentarer på min prosess. Jeg vet hvor skjør og sårbar jeg kan være på enkelte områder, og da må det være lov å beskytte seg litt.

TIL ALLE DERE DER UTE SOM IKKE KAN TRENE LIKE MYE SOM NABOEN, JEG HEIER PÅ DERE AV HELE MITT HJERTE

Klem fra Marianne