Målet videre er satt -opptining av fryste følelser

Hei igjen

Etter å ha gått ned alle disse kiloene, blitt en treningsgal langdistanseløper og på vei til å bli styrkeløfter, at jeg tar de sunne valg med glede , synes jeg at jeg har oppnådd mye fint . Mine drømmer her er blitt virkelighet, og jeg kan bare fortsette å leve ut drømmen.

Men det er mer jeg nå ta tak i. For med så store endringer på fasaden som jeg har gjort, opplever jeg å være litt kroppsforvirret . Her og nå holder jeg på å komme meg etter bukplastikk der over 2 kg hud er fjernet på mage. Jeg vet at med tiden så opplever jeg at mitt store hudproblem er vekke. 

Men så var det dette med følelsene da. Jeg ble «diagnostisert « som en person med et depressivt tankemønster av en psykolog for ca 8 år siden. Dette er ingen diagnose men det fortalte meg alt om hvordan mitt tankemønster rundt meg selv og min kropp hang sammen . Da jeg fikk disse åpenbaringene ble det lettere å komme i gang med endringene, for jeg kunne finne glede i meg selv og gjøre det jeg har gjort for min egen del. Men jeg satte meg ikke noe mål for hvordan jeg skulle føle meg og se på meg selv når jeg var «ferdig slanket « Ny identitet er noe jeg har lært er viktig å forankre i seg selv . Men det har jeg bare satt på vent , sammen med alt annet som står å venter og som har  stått å ventet siden puberteten. 

MÅLET:

Jeg har gitt meg selv et løfte, ikke nyttårsforsett, men løfte. Jeg lover meg selv at jeg aldri mer skal være misfornøyd med meg selv og min kropp. Dette er et utfordrende løfte å gi meg selv, for min misnøye, mistrivsel var så inngrodd. Men et løfte er et løfte, og det skal holdes. 

Mulig jeg lager det om en livsregel og.
Jeg skal gi meg selv TOMMEL OPP og et smil i speilet hver eneste gang jeg tar en titt.

Det er ikke lengre lov å leite etter feil og mangler 😂. 

Og det er blitt lov å digge det en ser, i hvert fall like det.

Og sånn skal det være uansett ha vekten viser.... 

og enda viktigere, alle de ting i livet som ble satt på vent, lagt i «fryse-boksen « og unnskyldt med at det «ikke er noe for en som meg», «ingen liker en som meg « følelsene og tankene, de må taes et alvorlig oppgjør med. Noen ganger blir jeg vettskremt med tanken på at jeg kanskje nå må delta, står til rette for og stille opp i alt det som jeg gjemte meg vekk fra i den store kroppen min..

Hadde det ikke vært tryggere å bare rømme tilbake til den mørke tilværelsen under dynen med den store godteposen under puten, og bare spist meg vekk fra alt sammen??

NEI

Det finnes ingen vei tilbake dit for meg!! Da får jeg heller kjenne på angsten og ubehaget som ligger på lur nå. Jeg har våknet, «tint opp» og helt uten noen form for bedøvelse . Og sånn nå jeg bare ha det , for da overtar ikke det depressive tankemønsteret mer. Jeg må øve, trene på livet og takle det jeg opplever . Jeg må ta imot kjærlighet og omsorg både fra meg selv, til meg selv. Det er en stor myte at en ikke kan elske andre før en elsker seg selv. For jeg har ingen problemer med å elske andre!! Men har liksom vært veldig i tvil om jeg var verdt å elske da. Sånn var det med den saken!!

Jeg har ikke satt noen dato for når målet skal være nådd, jeg kommer jo til å merke det. Men har delmål hver eneste dag. Hver eneste gang jeg sjekker speilet skal jeg bare smile... osv

Jeg vet dette må få ta tid , fordi jeg i over 30 år av mitt 42 år lange liv har levd i denne trype  mistrivsel . 

Bilder forteller ikke alt, men nå har jeg i hvert fall satt ord på noe av det som er viktig for meg fremover . Jeg kan smile og le, være glad og god , og det er ekte!! For jeg er helt uten bedøvelse, skjulested og fluktmulighet . Jeg skal bare ønske livet mitt velkommen, og glede meg over hvert sekund.

Klem fra meg