I kraft av min nye livsstil, er det viktig for meg som mor å gi denne nye kunnskapen om livet videre til mine barn. og jeg ønsker at de skal se hvor viktig og verdifullt det er å spise sunn og riktig mat, og være i bevegelse. Jeg må innrømme at jeg er litt redd for at de skal ha like lett for å legge på seg som jeg har, at noe kanskje er genetisk og går i arv. Mine barn lytter til meg når jeg snakker om sunt kosthold og grunner til å holde seg aktiv, men jeg tror likevel jeg snakker til døve ører. Jeg snakker så godt som aldri om overvekt og kroppstørrelse, jeg vil bare at de skal ha et riktig helsefokus. Jeg sørger for å ha sunne og næringsrik mat tilgjengelig, og ingen snop eller andre fristelser i hus på hverdager. Jeg foreslår korte turer og av og til får jeg noen av de med meg. Men det er alltid et mas, go jeg vet ikke om de hører meg gjennom intetnettverden.... Men jeg synes ikke mine unger er spesielt ille, de er bare et "produkt " av den verden vi voksen har skapt for våre barn. Samfunnet er blitt slik nå at det ikke lengre er like naturlig. |
| Av og til lurer jeg litt på dette... |
Jeg må også passe meg litt for å ikke bli hysterisk. Men når jeg vet hvor ødeleggende det er for deler av helsen å spise snop, chips, og annen usunn mat omtrent hver dag, og hvor viktig det er å gi kroppen nok av de næringsstoffer den trenger, blir jeg litt matt av hvor mye det motarbeides fra samfunnet rundt. Som mor blir en godt rådet, veiledet og nesten kurset fra dag en når barnet er født. Vi må produsere morsmelk i bøtter og spann, og passe på at barnet vokser som det skal. SÅ de første levemånder i livet er godt ivaretatt. Etterhvert som årene går blir barna "utsatt" for nye smaksopplevelser og matglede. Dette er viktig. Vi foreldre blir fortsatt oppfordret til å holde en sunn vei åpen for barna våre, men etterhvert blir dette veldig vanskelig synes jeg. Spesielt hvis en har et eller flere barn med tendenser til å legge veldig lett på seg, slik at vektkurven kommer utenfor skalaen og grafene.... Da setter en i verk gjennomtenkte eller tilfeldige tiltak for å stanse den uønskede utviklingen, men dette er ikke lett når barnet selv ikke er indre motivert for endring. Dette har jeg selv opplevd som barn, da jeg tidlig ble overvektig og oppfordret fra helsesøster og andre nær til å gjøre noe med det, eller i hvert fall ikke spise så mye og sånn. OG jeg er et vandrende eksempel på at en ikke er klar for endring før en er skikkelig indre motivert, en må selv kjenne på ubehaget og ønske å endre seg. Som barn gjør en dette for å tilfredsstille maset og oppfordringen rundt en selv, en er ikke i stand å endre seg så mye i kraft av seg selv i en sårbar og følsom tid som det å vokse opp er.
For å hente meg litt inn igjen her, må jeg si at som mor, uansett hvor mye jeg propper ører og matbokser fulle av fokus på sunn og næringsrik god mat, blir jeg liksom motarbeidet. Ikke direkte av mine egen barn men av nærmiljøet, samfunnet og nettverket rundt oss. Det jeg er litt sånn sint på, er den ugunstige kosekulturen i hverdagen som er så dominerende. Hver gang det er noe ekstra som skjer på skolen eller fritidsaktiviteter, en langtur eller et arrangement, skal det spises sjokolade, drikkes brus og medbringes kjeks.
Det må bakes en kake eller muffins hvis en skal sette seg ned å ha et møte eller en samtale som varer mer enn 10 minutter liksom. HVORFOR DET!!!??
Det er her jeg føler meg hysterisk og "stygg" hvis ikke også jeg lar mine barn ha med seg dette. Få lov å spise det som alle andre spiser mm.. For det verste som kanskje kan skje i en barndom, er at en skiller seg ut og ikke følger strømmen? Det er ikke mine barn eller andres barn sin viljestyrke og søt-behov/kosebehov jeg er ute etter her. Det er OSS VOKSNE. Vi som skal oppdra og bidra til å legge et godt grunnlagt for at den kommende generasjon på alle måte blir den beste utgaven av seg selv, og av OSS SELV.Jeg kommer ikke til å være noe "sunnhetspoliti" men tenker at ingen krav til opplagte konsentrere og energiske barn/ungdom kan stilles, når vi gradvis legger opp til mest mulig vrangforestillinger og dårlig fokus på hva som er viktigst med et normalt kosthold og normalt og sunt kropps-bilde.
Jeg er ikke ute etter å ta vekk festmaten som hører til bursdagfering og høytider, helgekos eller annet. Jeg tenker mest på hverdagen, og hva en velger å spise/drikke.
Jeg mener IKKE at alle MÅ være slanke og superspreke, men mener rett og slett at vi må tenke oss godt om rundt hva vi egentlig holder på med. Noe av det tristeste jeg hører og ser er når barn får sårende og rammende kommentarer på sin kroppstørrelse og sitt utseende. Sånne tårer er så vonde å tørke og mine tårer blandes med den rammende. Barn kan ikke alltid se konsekvenser at det de sier og gjør, og er rett og slett ikke alltid så snille med hverandre. Voksne kan også være sånn mot hverandre og mot små forsvarsløse, og det svir seg godt inn i enhver sin sjel når en får gjennomgå. Vekt og kropp er så følsomme temaer at en gruer seg og så ta opp temaet, men jeg er opptatt av HELSE, og at en må få sjansen til å oppfatte seg selv som GOD NOK.
Statistikker viser at livsstilssykdommer pga overvekt tar mange liv i samfunnet og koster oss mange milliarder kroner. SÅ jeg kommer til å være litt mer på vakt nå, for det er så trist å tenke på at vi nesten spiser oss ihjel og at statistikken viser at alderen for farlig overvekt har sunket ned til barnsalder.
Vel jeg skal ikke skrive mer om dette nå, men jeg føler det er på tide å våken litt. Begrense litt på kosefaktoren som råder, og komme seg ut i frisk luft av og til. Da klarer en ved små grep snu utviklingen. Ingen trenger være "supersunne" og "superspreke".
Vi trenger bare være mer bevisst rundt hva vi egentlig holder på med og hvor mye kjærlighet og omsorg det ligger i et sunt måltid og en tur utenfor døren/comfortsonen?
Jeg synes ikke noe av dette jeg brenner for er lett å gjennomføre. Jeg er litt redd for å bli misforstått og feiltolket. Men jeg vet hva jeg står for og hvor og hva jeg kommer fra.
SÅ i kraft av min livserfaring og kunnskap, min kjærlighet til mine barn og til mennesker generelt, ønsker jeg alle et best mulig liv og utgangspunkt for en livskvalitet som er trygg og god.
Beste hilsen fra Marianne
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar