Nye vaner som varer, det har jeg fått

Hei

Jada, det kan føles veldig tungt og vanskelig å endre vaner, leve sunnere og gå ned i vekt. Og det ubehaget en lever i som tung og utrent er egentlig lett å «bedøve» og ignorere innpakket i dårlige holdninger til seg selv og sitt liv og til andre som klarer å holde seg slank og sprek. 

Før og nå

Jeg vet dette, for jeg har gjort det selv. Jeg har plantet meg i sofaen i årevis, men overfylte skåler med snop og chips, kjøpt meg store dobble måltid på Mc-Donalds og andre steder og virkelig spist og «kost meg» og ikke gitt kroppen min en eneste medfølende tanke på hvilken urett jeg har gjort mot den! Jeg har nok gjort en halvhjertet innsats med å holde meg i form, trent litt av og til, brent noen kalorier sånn sett, men langt ifra nok til å kunne brenne unna alle ekstrakaloriene. For da måtte jeg jo trent døgnet rundt.
 Mitt store selvbedrag på den tiden var nok at jeg levde både sunt og usunt .. «Brusunt» er kanskje ordet for måten jeg spiste på? For jeg var ikke kresen på knekkebrød, melk og frukt og grønt og fisk eller kjøtt liksom. Kroppen fikk nok de næringstoffer den trengte, pluss pluss.... 
Det var alltid en skikkelig god unnskyldning til å velge overspising . Alltid en umiddelbar fordel med å trøkke i seg til kvalmen overtok... Nå husker jeg ikke lengre hva disse fordelene var, jeg ser bare ulempene det førte med seg.
Og folkens , sånne ting tar lang tid å innse. Dette blir på en måte kjernen i en livsstilsendring ... det å ikke lengre se noen mening i å fortsette som en gjør. Og når en trenger å endre på noe, må en ut av «komfortsonen» kanskje for godt... for komforten er jo uansett ikke der lengre ? 
Jeg har gjort mine endringer, og føler at mange av de er kommet for å bli. 

en litt småkvalm Marianne
etter jogging i oppoverbakker

Treningsgleden har satt seg i hvert fall, det vet jeg i hvert fall, selv om jeg til tider er nær ved å kaste opp når jeg presser meg for hardt. Det gjorde jeg jo før og, når jeg overspiste, så følelsen at å måtte spy er liksom litt kjent og kjør for meg. Og min gode og dyktige venn Frode sier at en liksom må kjenne litt på kvalmen for å vite at en har tatt godt i... he he 

Det er viktig å sette seg personlige mål, slik at en føler en eier målet. Og siden vi lever i et fritt land og har fri vilje, kan en sette seg de målene en vil, det en drømmer og og så bare "ACTION!, bare gjør det. og ikke stopp før du er der du vil være. 

Jeg har endelig selv våget å slippe taket i det ubehaget og det dårlige selvbildet jeg hadde som sterkt overvektig. Ikke dermed sagt at jeg da automatisk digger meg selv, min kropp og mitt utseende. Men jeg tåler det, jeg tåler meg selv, jeg aksepterer det og føler meg virkelig som en TUSENLAPP. Jeg er god, og jeg vet at hvis jeg blir litt i tvil, er det bare å øve på å fjerne tvilen. 
I går våget jeg endelig å ta en sånn Tanitamåling av kroppen min. Det betyr kort fortalt at en siger barbeint opp på en sånn vekt som analyserer og scanner kroppen din og forteller deg hvordan det står til med fettmasse og muskelmasse og annet. OG METABOLSK ALDER (som er regnet ut fra muskel og fettmasse) Nå gidder ikke jeg å greie ut om alle tall og resultater, men altså min metabolske alder er pr i dag 34!!! og jeg er 42... så jeg er yngre enn jeg ser ut... he he he .... Sist jeg målte meg på en slik vekt, var jeg 54 år i metabolsk alder, så det var gøy å se at en kan "leve" seg mye yngre. 

Til deg som føler at en livstilsendring er noe du burde, men ikke kan klare.... ta kontakt for en prat, jeg kan lytte og forstå, og kanskje hjelpe seg å se en løsning. 


Stor klem fra Marianne