Det PSYKOSOSIALE

Hei
Jeg ble tidlig overvektig i livet, er usikkert på når det begynte, men det var nok en eller annen gang etter at jeg ble født. Det var nok mindre fokus på sånt da jeg var liten, men jeg ser på bilder av en relativt normalvektig lubben to-tre åring så før skolestart var nok kroppen min relativt normal. Jeg orker ikke grave for dypt i dette, men vet at jeg fikk mange kommentarer på min kroppstørrelse som ikke var av positiv art, og jeg vet at dette skjedde fra jeg gikk i 4 klasse, altså rundt ti år gammel, Så allerede da begynte det, den følelsen av å være annerledes, utenfor og ikke god nok. Jeg erindrer at jeg fant min styrke i å gjemme meg vekk og overspise, da kunne jeg liksom slappe av og være meg selv. og jeg brukte mye tid og tankevirksomhet på mat og snop, på hva jeg skulle spise, hvordan jeg skulle få tak i det og hvor jeg skulle spise det for å få være i fred, ikke bli sett. Jeg var ikke et ensomt og venneløst barn og jeg tror ikke egentlig noen vegret seg noe særlig fra å være sammen med meg, men jeg tror kanskje at MIN beste venn egentlig ble maten og snopet, uten at dette føles som et bevisst valg, kanskje mer en flukt fra noe jeg kjente at jeg ikke mestret å være en del av. Jeg gjorde som godt jeg kunne med å være som alle andre, være "normal", men kroppen min vokste utover det normale og jeg kjente sterkt på at jeg ikke kunne høre til det de andre hørte til, jeg var liksom en brikke som ikke passet inn i noe puslespill. Jeg kunne ikke selv se at mine venner satte pris på meg slik JEG var, ikke slik jeg trodde de forventet at  jeg burde være. Da jeg var ca 12 år gammel, var jeg på helsekontroll på helsestasjon, og ble veid og målt, og da fikk jeg streng beskjed fra helsesøster om å slanke meg, minst ti kilo. Jeg måtte bare slutte å spise så mye sa hun, og trene litt mer. Jeg ble skamfull og knust, men gikk hjem å gjorde så hun sa. Alene, og så godt jeg kunne. Men jeg ble bare større og større, og i en alder av ca 26 år var jeg nådd 155 kilo sånn ca.
Men nå må jeg ikke vikle meg inn i flere minner og følelser her, for jeg kjenner at jeg begynner å bli veldig trist på mine egen vegne, og det er litt bortkastet energi det nå. Det var som det var, og nå er det som det er. Jeg fikk jo gjort noe med denne store overvekten til slutt og det føles veldig bra.
MEN, (ja der kom det store MEN) jeg har ikke gjort så mye med denne følelsen og overbevisningen jeg fikk innlært som barn og ungdom. Denne følelsen av å ikke høre til noen steder, følelsen av å være litt venneløs, og endre mer alene nå kanskje, når ikke jeg bruker mat og snop som flukt og "bestevenn" lengre. Jeg har aldri vært utstøtt av andre, men jeg føler på at jeg har utstøtt meg selv. Det er nok egentlig sånne psykososiale skader jeg kjenner på kanskje, og jeg trenger masse tid på å endre disse vanene og. For det har liksom satt seg i hele mitt nervesystem, og der har jeg lite kunnskaper eller erfaringer med å fikse selv.
Studier viser at barn og unge som er overvektige kan utvikle dårlig selvfølelse.  "Fedme i barne­ og ungdomsårene har også konsekvenser for selvfølelse og kroppsbilde i voksenlivet" Dette fant jeg i en nasjonalfaglig retningslinje "Forebygging, utredning og behandling av overvekt og fedme hos barn og unge Nasjonale faglige retningslinjer for primærhelsetjenesten" som helsedirektoratet har publisert.   Og dette kan jeg med hånden på hjertet si meg helt og fullt enig i. SÅ da vil jeg konsentrere meg om kroppsbilde og selvfølelse nå, og tenker at jeg kan rette opp igjen mitt litt misforståtte bilde jeg lagde meg som barn og ungdom, og som jeg brakte med meg videre inn i voksenlivet. Jeg vet og ser at det er feil, men jeg må erkjenne at det henger litt, sitter liksom litt fast i dette nervesystemet jeg snakket om lengre oppe.
Nå er det ikke slik at jeg med dette innlegget fisker etter flotte komplimenter eller roper etter hjelp, selv om det kanskje kan virke sånn. Jeg tenker at jeg må fikse dette selv, siden det er MIN SELVFØLELSE og MITT SELVBILDE som skal fikses, sånn innenfra. Jeg har en god del ting jeg må øve på, få tillit til og mestre. Det er i hvert fall best for meg å klare det selv, for det er litt for flaut å ta i mot hjelp til dette fra andre folk. Det får jeg liksom ikke til å be om engang, for jeg aner ikke hva jeg skal spørre etter. Men jeg er glad for at jeg har innsett at jeg ikke er i "mål" sånn sett ennå, jeg er i mål med en stor vektprosess og endret helseadferd. Men dette psykososiale og de "seinskader" som er kommet til, kan jo ikke slankes vekk på samme måte, jeg må gjøre meg nye erfaringer tenker jeg, og våge å ta en sjanse på å lykkes der også. Eller i hvert fall føle meg tryggere på meg selv.

Så veien videre er  å finne  ny matglede, der maten ikke er en flukt men et sunt og godt måltid som jeg kan nyte sammen med familie/venner eller i mitt eget selskap. Jeg er godt på vei der, føler meg veldig trygg og glad i mat, uten å fråtse eller overspise.  Når kvelden kommer og trøttheten presser på, kjenner jeg på trangen til å overspise igjen, Jeg er innom tanken på å ha med meg noe når jeg legger meg, slik jeg gjorde før, da hadde jeg feks med meg en pose med smågodt eller sjokolade til sengs. Flaut og skamfull etterpå, men det føltes liksom helt riktig og viktig å gjennomføre ritualet med snopespising under dynen. Da hadde jeg det så fint synes jeg. Men den tid er forlengst forbi. Og det er jeg glad for.
Jeg er klar for å finne en ny "bestevenn", og øve meg på å stole på at jeg i mine omgivelser passer inn som den jeg er. Jeg må øve på å føle at jeg er god nok jeg også, for vi er jo det alle sammen, vi er mer enn gode nok, uansett hva vi veier, har veid, og hvordan kroppene våre henger sammen.

Og jeg, jeg er en tøff og modig, pinglete reddafis, som fra og med NÅ vil trene på å komme i bedre psykisk form, der målet er å oppfatte meg selv som god nok, og den beste utgaven av meg selv. Jeg er godt på vei, og jeg vet jeg er i mål når jeg ????? Vel dette har jeg ikke svaret på nå, det får jeg gruble litt videre på. Jeg vet i hvert fall at jeg har en mye bedre selvfølelse nå enn får, jeg har bare ikke funnet ut hvorfor det er sånn. Mye er nok pga alle kiloene jeg har klart å kvitte meg med, og at jeg er i god fysisk form. og at jeg har en godt forhold til mat, denne nye matgleden jeg har funnet med Roede-metoden og Roedekjøkkenet. Og opplevelsen av å mestre noe som alltid har vært så umulig å få til. Sånn sett er det bare resten som gjenstår, og jeg er endelig lar for at da det og.

Ha en fin dag kjære venner, og husk alltid at dere er gode nok for meg.