Tur på TRASS

Noen ganger 

når tur-klærne er kommet på, og ruten er planlagt, sekken er pakket og magen er mett,

har jeg ikke lyst å starte turen, jeg gruer meg rett og slett.

Motvilje i hodet, ryggen og beina er det jeg kjenner på mest, jeg leiter etter grunner til å IKKE gjøre det jeg liker best. 

For JA, det gjør litt vondt i starten, før kroppen er blitt varm, og jeg puster og jeg peser, og det verker i en arm. 

En stemmer roper: " STOOOOPP, snu og gå tilbake.... 

Gi deg no, før du blir helt kake"

Men jeg hører plutselig ikke lengre, ja, bortsett fra litt pesing, 

jeg har bestemt meg for å gå til toppen, 

og mine protester blir bare litt hvesing.

 Jeg vet jo at jeg vil, og at alt blir bra på toppen, 

for da jeg jeg jo klart det jeg ville, uten at jeg ødelagte kroppen. 

I det øyeblikket jeg ser at jeg er oppe kan jeg registrere, 

at motviljen er borte, og at jeg ikke kjenner smerter mere.

 I noen minutter har jeg ikke vondt en eneste plass,

 og er glad for at jeg tok denne turen i motvilje og trass. 

Jeg innser at jeg trenger flere slike turer, 

og at jeg aldri kan tillate at jeg sitter hjemme og STURER. 

Turklem fra Marianne