Jeg har gjort for mye av det dårlige og for lite av det gode når det gjelder aktivitet og trening. Nå må dette snu og jeg må finne en måte å snu det på som ikke sliter meg ut, men gir meg mindre smerter og mer energi. Jeg aner ikke ennå hvordan dette skal løses, men jeg tror jeg må fortsatt være tålmodig og rolig i prosessen. Det å være på høyfjellet, ferie sammen med barna og gode skiturer var en fin opplevelse for alt annet enn ryggen min. Jeg er i form, men ikke skiform og jeg lurer på om alt strevet med å lære barna å gå på ski, og mine egne småturer (ikke mer enn en time daglig) ble for belastende og uheldig for min rygg... 
Jeg får starte prosessen med å rette opp i skaden, men kjenner at at nå er jeg såpass smertepåvirket at jeg ikke har noen form for treningsvilje, eller treningglede. Jeg gruer meg ti å trene. Men erfaringsmessig vet jeg at riktig form for trening gjør meg glad og smertefri igjen så da er det bare å få hodet med på det, nå sier liksom hjernen min: ! IKKE beveg deg, bare gå å legge deg du" og jeg har såååå lyst å lytte ti dette. Men kroppen sier meg noe annet, den sier, "Bevege deg, tren litt og legg deg når det er kveld...." oki, høres jeg schizofren ut? Sikkert, men det er ikke noe å gjøre med.
Kommer forhåpentligvis tilbake med mer positive opplevelser og mer trenings-glede etterhvert. Jeg trenger vel en sånn påminnelse fra kroppen av og til, slik at jeg holder meg på den rette veien.
Syteogklagehilsen fra Marianne
PS! Jeg tror fjellet er best for meg når det er snøfritt og jeg kan GÅ på beina, ikke på ski.
Det får komme etterhvert.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar