Ulykke som ble lykke....

Hei.

Her falt jeg utfor på sykkel i 2014

Det var her jeg ramlet utfor.. 

I dag er det tre år siden ulykken min. Tre år siden jeg en lørdagskveld satte meg på sykkelen min og tråkket i vei, skulle på Veten (i Åsane) og ville sykle opp til Falkanger for å vise meg selv hvor sprek jeg var. Jeg var litt irritert og rastløs den kvelden, hadde rotet til for meg selv og måtte få det ut liksom. Sykkelturen endte dramatisk, jeg falt utfor en mur, røk av ankelleddet og etter to store kompliserte operasjoner er jeg fikset igjen og maser ikke så mye om dette lengre.
MEN, jeg lever med denne skaden. Ja, MED, ikke MOT. For det var veldig lenge usikkert om jeg liksom kom meg på beina igjen, i hvert fall var jeg usikker. Og jeg kjenner på skaden min hver eneste dag, hver morgen spesielt. Jeg har skruer i ankelen for å holde bein og ledd på plass, og av og til melder de skruene fra om at de er der. Men nå jeg tenker på hva som er grunnen til at jeg kjenner på at jeg har skruer må jeg smile. For, jeg kan være i jobben min, og jobbe uten noen for for spesielle hensyn og tilrettelegging.

Barnehageyrket er et aktivt yrke, det bør i hvert fall være det, en skal ta vare på små barn og da kan en ikke være hjelpeløs selv. Jeg kan GÅ, jeg kan LØPE, og jeg holder ut en hel dag. Jeg tar meg av min familie og holde hus og hage noenlunde i orden, slik jeg liker det. Jeg løper lange turer på fritiden, og jeg kan løfte tunge vekter oa, for jeg trenger jo å være sterk, og jeg koser meg med lange fjellturer når jeg har tid og lyst til det.
Alt dette som jeg nå gleder meg over at jeg KAN, tok jeg for gitt før, eller brydde meg mindre med det. Etter ulykken fikk jeg den motivasjonen jeg trengte til å kvitte meg med resten av overvekten min, og  leve sunnere, det var kanskje det beste av alt. For nå kjenner jeg mer og mer på at jeg har nådd mål jeg ikke våget å drømme om å nå før ulykken. Jeg har klart å snu noen negativt til noe positivt. Og har liksom funnet ut av hvordan jeg videre vil leve med denne skaden, og alle andre "vondter og plager" livet har gitt meg. Alt dette ligger BAK meg nå, og jeg har ikke bruk for å hente fram igjen alle de sorger og nederlag jeg kjente på den gang. Jeg trenger bare den erfaringen disse hendelser har gitt meg, og lever videre MED de. IKKE MOT.

MEN, å sykle forbi det stedet jeg falt utfor, Det gjør jeg aldri mer!!!
Litt grenser må no denne damen også få lov å ha....