Høyfjellferien 2017 -et eventyr for meg

Hei.

Hjemme igjen etter fine dager på hytten på Ustaoset. Ikke min private hytte, jeg er ikke hytteeier, men hytten jeg har bodd på har vi benyttet oss av (firmahytte og vennehytte) siden 1984, så jeg føler den er litt min. Hytten ligger nesten 1200 MOH og en får virkelig følelsen av på være høyt til fjells når en er der. Og det stemmer jo selvsagt. Men nok om hytten. 

Siden jeg har vært på ferieturer på denne hytten siden jeg var ca 8 år har turopplevelsene vært meget ulike.

 Som barn kunne det oppleves litt meningsløst å bare gå og gå, enten på ski eller til fots. Som barn hadde jeg ikke så mye trenings-motivasjon, men fulgte lydig etter mine turglade foreldre. 

Jeg vet at jeg likte turopplevelsene innerst inne, og kakaoen og appelsinen i sekken smakte alltid ekstra godt til matpakken når vi endelig stoppet etter timevis med "strev". Etterhvert som jeg ble voksen, ble jeg som kjent også veldig tung i kroppen, helsefarlig tung, og turopplevelsen ble deretter. Jeg synes det var tungt å gå i fjellet, og etterhvert ble vintersesongen droppet, kun turer opp det på sommerstid. I noen kroppslige tunge år hadde jeg stille drømmer om turer og topper jeg ønsket å bestige. 

Og som 5 barnsmamma og 10 år med baby enten i magen eller på armen, ble fjellturer kraftig nedprioritert, alt til sin tid tenker jeg nå, jeg hadde rett og slett ikke nok kapasitet til å få gjort så mye av det jeg liker før i verden. MEN unødvendig å mase om det nå, jeg har egentlig bare endret holdning til hvordan livet var før. NÅ ble det min tur, min tur til å realisere disse stille drømmene. 

Barna mine er blitt så store og er så flinke. 

De blir enten med på turen, eller er såpass kjent i terrenget at de kan få gå  tilbake til hytten når de er fornøyd med tur-lengden og mor fortsatt ikke er "tilfredsstilt". 

Men tilbake til min personlige juble og glede. En morgen var jeg tidlig våken og alle andre sov. Da "hoppet" jeg inn i treningsklærene og joggeskoene og satte avgårde mot Hallingskarvet. Kjent tursti, har gått en mange ganger, men aldri løpt. Plutselig oppdaget jeg at jeg LØP. Og jeg klarte å løpe lenge. Jeg er alltid veldig forsiktig i fjellet, jeg vil ikke skade meg, for det er litt pinlig hvis noen må bruke resurser på å redde meg liksom. Men altså, jeg løp, eller jogget, og til villsauenes store forbauselse begynte tårene å renne litt... Gledestårer. 

For det er helt utrolig for meg å mestre å løpe på en sti som jeg har slitt med å gå på før, som føltes så uendelig lang og vanskelig. For meg er verken tempo eller tid viktig i en løpetur, kun det å mestre det betyr noe for meg... Det er mange som er mye "bedre" enn meg, og det er jeg veldig glad for. 

Snakk om å få livet sitt snudd på hodet. 

På Tvergastein, like under Hallingskarvet

Og jeg synes livet er bedre på "hodet". 

For meg er det ikke ille så se bakover i tid lengre, for jeg har kommet hit jeg er i dag ved å gå den veien jeg har gått, hatt de nedturer og oppturer som måtte til, og fått med meg uendelig mange gode erfaringer og gaver i livet så langt. og uansett for lang tid jeg har igjen på denne jord, så vet jeg nå hva som er viktig for meg og hva jeg vil fokusere på og gjøre på. 

 Da barna reiste videre på ferie med sin far, ble jeg og min søster "alene" og kunne gå de uendelige lange fjellturene vi gikk som barn, og virkelig kose oss med turopplevelsene. Det ble ikke mer løping i fjellet denne gangen, men det ble store mestrings-opplevelser, naturopplevelser og nye tur-drømmer er i ferd med å vokse til. For nå kjenner jeg at jeg er i en sånn ustoppelig fase i livet, og vet at dette kan vare livet ut, hvis jeg vil. For mulighetene ligger det, jeg må bare gripe de, og omfavne de av hele mitt hjerte. 

Jeg vet at jeg trenger å gjøre mer av det jeg liker for å bedre klare å gjøre det jeg bør. 

Stor fjellturklem fra Marianne