"Myten" om Stoltzen..

Kjære leser.

I dag har jeg gjort noe....

Noe jeg egentlig hadde sett for meg at jeg ikke kom til å gjøre. 

Jeg har vært litt negativt ladet og litt innstilt på at "dette-er-ikke-noe-for-en-som-meg".

 Det jeg har gjort i dag, har jeg gjort før, 

for kanskje en 6-7 år siden. 

Og det var grusomt tungt og vanskelig. 

Og i dag gjorde jeg det igjen, sammen med noen venner. 

På tide å komme til poenget?

Jeg har GÅTT opp alle trappetrinnene som fører til STOLTZEN. For tro det eller ei, en trenger ikke LØPE opp dit hvis en ikke føler for det. Og, en kan bruke så lang tid en vil. 

Det gjorde i hvert fall jeg. Jeg brukte akkurat så lang tid som jeg trengte for å komme opp til toppen og nyte utsikten.

 For en utsikten MÅ bare nytes, uansett om en holder på å blåse utfor og hår-sveisen på "sjølfien" blir meget "feil vei" liksom. Og det gøyeste av alt for meg var at jeg likte det. Jeg likte å gå så fort jeg følte for opp alle disse trappetrinnene, kjenne svetten sile overalt på kroppen og høre megselv pese verre enn en hval. Jeg fikk liksom ut litt frustrasjon og sånn på veien opp, ikke at jeg er så frustrert altså, ikke mer enn normalt. Og dersom en IKKE er frustrert når en starter turen, kan en alltids bli det underveis, for det er ofte sånn som skjer når en kaver litt med høy puls og IRRITERENDE motgang i muskulaturen.  

Jeg innser at jeg egentlig synes det er gøy å tusle opp Stoltzen og jeg sitter her i skrivende stund og planlegger neste tur opp dit. 

Kanskje jeg egentlig alltid har likt dette, sånn innerst inne? Men har vært litt sånn redd for å gjøre noe jeg trodde jeg ikke kunne? For ALLE løper jo opp der? Bare jeg som ikke kan? Tenk om noen LER av meg? og blablabla... sånne tanker må en bare legge vekk, for en kan bli helt innesperret av å tenke sånn. 

 Men altså, når en først er oppe, ligger allverdens stier på byfjellene og lokker på deg. Og med god varme i kroppen, er det jo bare å tusle videre? 

Det akter i hvert fall jeg å gjøre. 

Gleder meg.

Klem fra Marianne