Om å le høyt og sånn

Hei på deg.

Høste er en knallfin tid. 

På min noe våte og blaute løpetur i går, gikk det opp for meg at nå kommer høsten. 

Mange har gruffet over sommeren som er så våt og kjølig, men jeg velger å ikke være så "VÆRSUR" (for da hadde det gode humøret fått seg en kraftig knekk daglig).

 Høsttegn i skogen oppdaget jeg i går, oransje og gule blader på stien, sopp i mosen, og det beste av alt, lukten! 

Lukten av høst er for meg veldig søt og frisk. Fargene som kommer fram er så vakre, og jeg kan ikke bare løpe fra det, jeg må stoppe opp og sanse alt sammen. 

Og når pulsen blir for høy, beina for blaute og det skriker i lungene etter mer luft, og regnet høljer ned, ja da velger jeg å le, le høyt. 

 I går, på min noe lange løpetur til fjells, lo jeg så høyt at sauene som sperret stien måtte stoppe opp å se litt på meg, før de flokket seg vekk fra meg.
Hvis sauer tenker, kan det jo være at de tenkte at det hadde rablet litt for meg, og hvem vet, kanskje det har det...
Men sauer sier ikke så mye, i hvert fall ikke til meg, så det går sikkert bra.


Gleder meg til høsten setter inn for fullt, for jeg elsker løpe/gå i skog og fjell, uansett vær, og blir jeg kald og våt, vet jeg at når jeg kommer hjem får jeg bli varm og tørr igjen, da fortjener jeg å nyte noe varmt og drikke, og noe godt å spise.
Jeg drømmer om peisvarme, levende lys og et pledd mens jeg kjenner at kroppen restituerer seg etter turen.
Dette er livskvalitet, og livsnytelse for meg. Enkelt og lite kostbart.
Før i verden, da kroppen min var så tung og sånn, var disse turene bare en fjern drøm, for kroppen min var ikke like velvillig til å gjennomføre. Men nå har livet lært meg at det er smart  å utfordre seg selv, ta en tur utenfor comfortsonen, for da oppdager en hvor utrolige mye mer livet kan gi enn det en tror og vet. Det tok lang tid å lære seg dette, og jeg har ennå mye mer å finne ut av , utenfor min comfortsone (det kan jeg skrive mer om en annen gang)

Jeg visste ikke at jeg kunne klare å gjennomføre en ca 13 km lang løpetur hjemmefra og opp til Krossfjellet, via Meland kirke (elsker det huset)
 jeg måtte øve mye for å få det til. Og på verdensbasis er nok ikke dette en unik prestasjon. Men jeg konkurrerer ikke med verden, jeg konkurrerer med meg selv, mine holdninger og min adferd.
Jeg har ikke satt meg mål om å bli verdens beste, verken i idrett eller utseende. Jeg vil bare bli den beste utgaven av meg selv, bruke mitt potensiale og vite med meg selv at jeg har gjort så godt jeg kan i min tilmålte tid her på jorden.

Ingen vet hva morgendagen bringer (heldigvis) så jeg trenger ikke frykte noe.
Bare leve, le høyt og være glad inntil det motsatte er bevist.

STOR COMFORT-KLEM FRA MARIANNE