LITT SYTING OG KLAGING. Men det blir bra til slutt?

Oj oj, nå synes jeg så synd på meg sjøl igjen. For jeg er så sliten. Når eg har stått opp, kledd på meg, fått ungene mine avgårde på skolen med alt det innebærer, da er jeg helt tom for energi.
Barna mine er en glad gjeng, jeg klager ikke på de. De er i godt humør, ganske selvstendige og de har en fin tone seg imellom. Og jeg elsker de selvsagt høyere enn himmelen!! 
Jeg lager matpakker til de, lager frokost og kunne sikkert "dullet" de ihjel med mitt "dullebehov", men dette er ikke poenget nå. Med en ufunksjonell fot, blir ALT jeg gjør dobbelt så tungt, og jeg er som nevnt så sliten og trøtt når ungene er gått til skolen at jeg ikke helt vet hva jeg skal ta meg til. Jeg blir bare sittende, med kaffekoppen høyt hevet, og den vonde foten enda høyere liksom. Som alenemor bør jeg ikke klage for mye, lett for å bli satt i "bås" da, men jeg kjenner jeg har fått en enda større sympati med de "utføre", de som av en eller annen skjult eller synlig grunn ikke klarer mer enn de akkurat må, eller kanskje prøver å klare litt mer enn de strengt tatt kan klare. 
For NÅ kan jeg slappe av, men vet at jeg bør rydde kjøkkenet, få ut søppel, sette på et klesvask, rydde litt i resten av huset, trene det lille jeg kan, og komme meg ut i solen, fint vært MÅ jo nytes sant? 

Dersom det hadde regnet i dag, hadde jeg hatt en ting mindre å MÅTTE gjøre i hvert fall... Men FY meg som klager, det er ikke noe bra, for jeg er jo "frøken gald" jeg smiler jo alltid, uansett!!! 
JADA, jeg er sliten, men denne uken har jeg laget sunn mat til barna mine flere ganger, jeg har sett på barnetv med de, vært litt ute med de på ettermiddagen, lært min datter å strikke, vi har ledd sammen og jeg har satt på plaster på fingre og limt sammen "knuste hjerter" når de krangler og er lei seg. 
Ja, jeg er sliten, men jeg elsker å være sliten av sånne ting som dette, Jeg elske rå "dulle" med mine barn, gå turer foten min hovner opp av, og trene på grenser til det ufornuftige når en har en skadet fot. Jeg ELSKER å studere sårene på knærene mine etter å ha vasket gulene stående på knærene! Høres sikkert sykt ut sant? Jada, så jeg synes synd på meg selv når jeg er sliten, men vet at jeg kan klare det "umulige" det umulige TAR BARE LITT LENGRE TID.
Eg kunne jo latt være, å sikte etter en gullmedalje for ÅRETS MAMMA eller noe sånt. Sånt finnes nok ikke uansett. Jeg kunne jo tatt i mot mer hjelp, fra familie og venne, men jeg synes jeg har fått masse hjelp, og jeg kan ikke slite ut andre enn meg selv synes jeg, det blir ikke riktig det heller. Jeg trenger å se tilbake på denne skadeperioden som en periode der jeg klatre litt selv også, for det er jo allerede en god del jeg ikke klarer selv her i livet, og det er jo sånn en bare må godta. 
 Så jeg har hatt mest fokus på mestring etter at jeg skadet meg, og det er veldig gøy!!! 
- kan bake, med knekt for
- kan lage kjøttkaker og skrelle poteter, med knekt fot
-kan vaske huset, med knekt fot
- kan gå en liten tur, med knekt fot og krykker
OSV

Poenget er jo at jeg bruker ikke foten når jeg gjør det jeg KAN. 
og innsatsen gjør meg trøtt, så da får jeg vel bare hvile litt da, sove, slappe av, innimellom mine KAN ting....?? Det er nok ikke så farlig å være sliten,, så lenge en gjør noe med det og. Jeg føler meg heldig, for jeg blir bra igjen i foten, og samtidig sikkert like sliten med frisk fot og. Jeg tror jeg har klart det, klart å skrive med ut av en ny FURTERUNDE. 
Det blir bra til slutt, og er det ikke blitt bra, så er det ikke slutt ennå.

God helg.
 Klem fra Marianne