Skikkelig treningsmålsforvirret. Ja er mer forvirret enn en ny-sluppet fis i en kurvstol, en flue i et nypusset vindu, vingler verre en en tørt høstblad i vinden. Jeg vet hva jeg vil, men jeg vet ikke om jeg kan klare det. Jeg ser hvor meg hvordan det vil bli, men har ikke svaret på hvordan jeg vil gjøre det. Jeg vi ikke skrive eller påstå noe mer nå før det er gjort, før jeg har mine resultater. Nå skal jeg bare la skade være skade, og ta vare på denne stakkars foten min som jeg lar gjennomgå mer enn den sikkert har godt av... Jeg må liksom spørre meg selv hvem jeg egentlig presterer for, hvem er det jeg vil imponere, og hvor imponerende er det egentlig å se en saktegående dame på tur med krykker og brukket fot i vond og regn?
Jeg tar meg tid til å tenke meg godt om nå.
Hva det er jeg egentlig vil med min treningsglede, min treningsiver og mitt liv.
 Det er jo meg jeg skal prestere for, ikke trenden, eller det jeg tror er såpass kult at eg blir beundret og digget. NEI, dette er egentlig ikke det jeg vil eller kan få til.
Jeg blir så ergerlig og sur på meg selv når jeg innser hvor teit det er av meg å være så sjølskrytende, ja kvalm blir jeg..... så nå bare gjør jeg det jeg vil, og slutter å snakke om det inntil jeg har et resultat å komme med. Jeg er så lei av å være så HØY på meg selv.
Og aller mest lei er jeg av å ha en brukket ankel, være så inn i granskauen.
Om jeg har trødd litt på en innesykkel, tatt noen situps eller armhevninger o.a, er ikke spennende for andre enn meg selv, Egentlig er det ikke alltid like spennende for meg heller, men det har jo sin misjon...
så hvorfor ROPE det ut likt som et lite barn som stolt er ferdig på do og trenger hjelp til å tørkes?
Jeg gir opp dette, bare trener for min egen skyld og skal heller nevne det i bloggen dersom det er noe jeg finner for godt å skrive om.
sekunder, minutter og timer segler seg av sted, dag blir til natt og vips så er jeg sikkert i bedre humør, form og livssituasjon.

GRUFFEHILSEN fra Marianne