17 mai og Kokoskaken

Hei
Dagen før dagen no liksom. I morgen skal Norges nasjonaldag feires, og hele landet er nok pyntet i rødt og hvitt og blått kan jeg tenke meg. Skoleplasser og forsamlingshus er gjort om til glade møteplasser hvor det skal selges og, spises og lekes. 

Jeg liker  tenke om meg selv at jeg utfører min dugnad med glede, også på 17 mai. Men det er noe ved 17 mai som stresser meg mer enn noe annet.... det begynner i det bjørken får grønne blander liksom.... 
I år vil jeg finne ut av hva det er med denne dagen som gir meg en sånn tung og trøtt følelse. Kan jeg skrive denne dagen også på kontoen for dårlig selvfølelse, selvbilde, trang bunad og mye samvær med folk en føler er mye finere enn en selv, mye bedre liksom.... NEI, det godtar jeg ikke. For livet er ikke sånn, ikke nå lengre, og har sannsynligvis aldri vært det tror jeg mer og mer.... MEN noe er det likevel. Jeg er mor til 5 barn, de er i ferd med å bli voksen nå, men slik har det jo ikke alltid vært. De har hatt mye behov for hjelp til påkledning og klargjøring til 17 mai tog, og vi har ofte løpt etter "toget" med vogn og bleier og tåteflasker på slep, og mor sjøl med bunaden på skeive og strømpebuksen godt rullet ned over lårene. Dette er jo en type løping som jeg ikke setter pris på da liksom..... men altså , slik er det ikke lengre her i huset, ingen bruker bleier, tåteflasker eller vogn. Vi pleier å være sammen på 17 mai, jeg og flokken min, og jeg ser frem til en slik dag i morgen også, men det er noe som skurrer..... 
Som mor til barn i 5 klase har je gi oppdrag å  være med å skape en fin 17 mai-feiring for alle som vil deltar der vi bor. Jeg fikk også i oppdrag å lage en kake, hjelp, for det er ikke hvilken som helst kake, det er en KOKOSKAKE... Jeg som har levd et sånt strengt sunt liv de siste årene, vet faktisk ikke helt hva en kokoskake er for noe... så jeg googlet det, og fant en oppskrift som jeg kunne bruke.... Her begynte stress og irritasjon å melde seg, hvorfor MÅ det være kake på 17-mai osv.... men så tok jeg meg sammen, for klart at det skal være kake på 17 mai. Og hvis verden vil at jeg skal lage kokoskake, ja da gjør jeg det.... 
 
 Så i stedet for å kritisere kaken og hele opplegget, ville jeg lære meg kakekunsten og fikse dette, men frynsete selvtillitt, og posekake på lur i skuffen sånn i tilfelle det ikke gikk min vei. 
Nå er kaken ferdig, og den ligger i kjøleskapet og gleder seg til 17 mai tror jeg.... og jeg er så fornøyd og stolt over det jeg har fått til, og prøvesmakingen sendte blodsukkeret mitt helt i taket. 
Kaken smaker som en Bounty-sjokolade, og innholdet sikkert rundt 2000kcal pr munnfull... he he... så da jeg lå på alle fire i idrettshallen og gjorde mine dugnads-oppgaver, kjente jeg smake-på-kake-kvalmen bre seg over hele magen og halsen min.... og da visste jeg at denne kaken var vellykket nok, ikke vakker og pen som alle andre sin, men en sabla god konfektkake.... Jeg håper mengden forsvinner i mengden kaker i morgen, og at den faller i smak. 
 Tanke på å gjøre ting er vanskeligere enn å faktisk gjøre det. Og nå vet jeg jo hva en kokoskake er og at ogås jeg kan få til å lage en sånn bare jeg følger oppskriften til punkt og prikke.... det er ikke så verst lærdom å ta med seg inn i denne natten. Og jeg gleder meg over de mennesker som  fortsatt gidd å bruke tid og krefter på å lage en fin dag for andre. Så da skal ikke jeg stresse mer med mitt, da skal jeg bare nyte, og yte det jeg kan. Det er jo tross alt 17 mai bare en gang i året og sånn..... HUURRA