Fengselet

Hei

Det å endre vaner er nesten som å bryte ut av et fengsel til tider.

Jeg har i hvert fall brutt ut av mitt fengsel ved hjelp av rå vilje og tøft pågangsmot.
Men, tro meg, av og til føles det som om  vil jeg inn igjen, inn i fengselet.
 Jeg har hatt mine egne strenge regler for hvordan jeg skal leve utenfor "fengselet", og til tross for mye god støtte og aksept, vennlighet og nærhet, opplever jeg mer og mer usikkerhet og ensomhet her utenfor "murene" mine. Og jeg oppdager til min store forbauselse lysten til å trekke meg tilbake og låse porten....
Og så våkner jeg....... og oppdager hvor utrolig godt er det å være så fri fra alt det vanskelige og vonde som fikk meg til å liksom bure meg inne i min egen oppfattelse av hvordan verden rundt var. Og at det ikke var plass til meg i den. Dette har jeg mast  om før, så det er ikke noe poeng i å gjenta seg selv i det uendelige. Men det jeg vil fram til er at ehmmmmm, ja, lett å spore av her når tankene surrer så fælt....

Men altså, saken er vel den at dette med å endre vaner som ikke dreier seg direkte om mat og trening og sånn, men om tankemønstre. Og jo mer frihet jeg opplever, jo mer utfordret blir jeg i måten å tenke om nye situasjoner, selv om det kan være situasjoner og hendelser som er så mye mer fantastisk enn jeg noen gang har våget og håpet å kunne våge å drømme om. Det er da jeg blir så overrasket over meg selv, at jeg faktisk ennå ikke helt er i mål med å endre den viktigste og tydeligvis vanskeligste vanen, nemlig måten å tenke på meg selv på.
 Det blir plutselig mer fristene å gå tilbake i "fengsel" å hvile litt, vente litt til og se om det blir bedre snart.....
Dette verset har jeg hengende på veggen i stuen, og jeg tror jeg må bli flinkere å lese det og leve det ut.
 "Jeg glemmer det som ligger bak, og strekker meg mot det som ligger foran"
Jeg vil altså nå få til å glemme mitt fengsel, eller bare la det bli et minne og jeg er veldig spent på å jeg kommer til å klare det. Jeg tror ikke lengre at jeg kan klare alt ved hjelp av rå viljestyrke og tøft pågangsmot. Det er ikke lengre nok. Jeg må øve med, øve på de vanskelige tingene, øve på å ta i mot alt det gode som kommer min vei, og finne roen og balansen i livet. Jeg må våge å gi og våge å ta i mot..... Jeg er blitt god på dette allerede, men bare ble så PAFF over å oppdage lengselen etter å gå i "fengsel" igjen, den så jeg ikke komme. Men det er så MYE mer med livsstilsendring enn å oppnå en lettere og sprekere sunn kropp.... denne kroppsdelene som er å toppen, som kalles hodet, den skal også endres, og det er liksom på en måte det som startet alt sammen og, det som gjorde at en gikk så mye opp i vekt uten å være i stand til å gripe inn før det ble overveldende mange kilo å kjempe mot...

Jeg gleder meg uansett over denne overveldende frihetsfølelsen. Jeg kan gjerne bruke tid på å bli vant til den, og ja, det tar jo tid å endre vaner, så jeg gir meg selv en ekstra porsjon tålmodighet her også.

Klem fra Meg