MAUR, BARN, OG RASTLØS, HUMOR???

EN GOD MORGEN

Klarer ikke helt  finne roen nå. Ungene mine er hos sin far noen dager , og jeg har liksom ikke noe spesielt jeg MÅ gjøre. 

Min sønn på 15 år er her jo, men han krever liksom ikke så mye, er ikke så interessert i bli "dullet" med, sitte på fanget mitt og sånt. Men han er sånn en flott gutt/mann, ser jeg må har gjort noe godt her i livet, som har fått blitt mamma til en så god gutt. Bare må skryte, i dag stod han opp FØR meg og laget kaffe og speilegg til meg. Dette er helt fantastisk gjort, og skjer ikke så altfor ofte, sånn at en blir lei av det i hvert fall... 

Resten av gjengen er også super, sånn objektivt sett, hi hi hi. EG ER EN STOLT MAMMA, ikke perfekt, men takknemlig og overlykkelig over min fem egenproduserte mennesker. 

AMEN

RASTLØSHETEN

Ja, så var det denne rastløsheten og KLUPFOTEN da. 

Å være rastløs er ikke noe nytt for meg, men jeg har liksom kunne gjort noe med MAURENE i blodet før skaden. Når min uro ble for plagsom var det jo bare å få på seg treningstøy og joggesko og komme seg ut i fjellet eller på sykkelen. Ironisk nok var det jo denne rastløsheten som førte til at jeg skadet meg og, men det trenger jeg ikke tenke så mye på, angrer bare litt på den siste sykkelturen min liksom.... 

God tå kunne sykle litt uten smerter no i hvert fall. Men jeg tror jeg "trenger" smerten for å stoppe i tide og, ellers bare overdriver jeg.

I går satt jeg her hjemme og så på NETFLIX. Jeg så en hel serie, jeg så 4 filmer med Varg Veum, vaskemaskinen fikk kjørt seg og det er klær til tørk overalt. 

Samtidig og innimellom med all glaningen på TV, syklet jeg det jeg var god for, helt til signaler fra foten sa at "no får du ta deg en pause"Jeg er kanskje ikke så flink til å ta hensyn til signaler fra den foten, for jeg kjenner på noe som skremmer meg litt i den foten der. Og senere i dag når jeg er hos fysioterapeut Øystein, MÅ han si at det jeg kjenner på er HEEEEELT normalt og vil forsvinne etterhvert.... Jeg har fått en ny klump i foten etter skaden, trodde lenge det bare var skruen, men  den er jo ute, det har jeg bevis for. Så denne klumpen er noe foten har laget selv, og egentlig synes jeg det er litt KUUULT, ha ha. Og hvis kulen blir værende der, kan jeg kanskej tjene noen penger på den eller noe... være med på sirkus eller tivoli, vise den fram for penger? eller er det umoralsk og galt??? (ikke svar på dette)

JADA, det var den rastløsheten då..... hmmmmmm, får vel finne på nåkke før solen går ned

.Blir i hvert fall ikke vakker av å sitte her å furte, furte over at jeg ikke får svar på snapper jeg sender eller meldinger på Facebook. 

 Folk har jo et eget LIV og en jobb å drive med, bare jeg som kjeder vettet av meg og dermed begynner å tro at alle andre gjør det og. Nei på tide å ta seg kraftig sammen no,  og eg kan jo egentlig bare glede meg, for det er så mye å glede seg til. Eg har lært meg å tenke opp når eg er nede, fokusere på det gøye og smile når tårene renner og alle de der klisjeene folk hiver rundt på. Men samtidig er en spade en spade, og eg synes denne fotgreien min er noe DRITT å forholde seg til. Men jeg forholder meg no til det, og tenker med takknemlighet på den tiden før skaden, kor gøy det var å GÅ sånn noenlunde normalt. 

HUMOR?

Eg har jo ikkje skadet humoren og gleden som kronisk har satt seg fast i hjernebarken, når det forsvinner, har også jeg forsvunnet, så det så. 

JADA,

 DA har jeg skrevet dette for å motivere meg selv til å tenke positivt og gjøre det beste ut av situasjonen. DET er ikke lett, men det er jo ikke jeg heller... ho ho ho

TÅLMODIG?

Forandring tar tid, men det fryder.

 Og til tross for at det IKKE er lett å alltid velge å smile, velger jeg det likevel, ekte eller falskt, det hjelper og det smitter. Uansett hvor lang tid det tar, SKAL jeg komme igang med mine ting igjen, og i denne ventetiden, får jeg bare kose meg med filemr og serier jeg aldri har tatt meg til til å se før. Dette er jo en drømmesituasjon for de som stresser med å rekke alt, eg stresser ikje med noe, for jeg kan jo ikkje det. ÆDDA BÆDDA
 Livet har lært meg at ting og tang blir bedre etterhvert og at tålmodighet er det beste vektøyet. 
No mp eg slutte å skrive for i dag, for eg husker ikkje lengre kan som var poenget mitt med dette blogginnlegget. 

Klem fra Marianne

PS! eg har jo det hemmelige og gøye prosjektet mitt eg koser meg med då, men det kan eg jo ikkje skrive om, for då er det ikkje hemmelig og gøy lengre.