EG GJØR TING EG IKKJE KAN?

SÅ NÆRT OG SÅ FJERNT

I går var eg på fjellet!

 Nesten i hvert fall. Eg har satt meg et treningsmål, men for tiden føles det veldig uoppnåelig. Det vil si ikke bare føles, det er uoppnåelig nå. Men tiden flyr og eg har merket en veldig forbedring av ankelen no, det er jo reparert, men det er ingenting som er normalt inni der ennå. Eller, det er normalt utifra kor gale det var inni der når den var ødelagt. 

Dersom det virkelig er muskler der nå, har de i hvert fall krøllet seg godt sammen og det skal mye kraft til for å rette de ut igjen. Og dette med å få rettet ut muskler og annet DIGG inni der, det er jo egentlig min jobb. Og det finnes mange måter å gjøre denne jobben på, jeg har lyst å gjøre det på GØY måte. 

Jeg får jo oppfølging av fysioterapeut, og han godkjenner mine ideer under forutsetning av at jeg ikke skal OVERDRIVE det jeg gjør. Har du hørt på maken?? Eg overdrive??? 

Men som sagt, i går var eg nesten på fjellet. Ungene gikk til toppen med min far, eg gikk til DRIKKEVANNET med min mor. Min mor er jo bare sånn, hun lar meg ikkje gå aleine hvis hun kan forhindre det. Og det er kjekt med selskap, og eg er så glad for å ha en sprek mor som gidder å gå på tur med meg. Vi hadde det temmelig gøy når vi kom inn på stiene rundt vannet, de var både smale og utfordrende nok for en med krykker. Enklete steder måtte min mor ta krykkene og eg måtte krype eller ake for å ikke risikere å skade foten igjen, eller falle ned i drikkevannet. Det er nemlig ikkje lov å bade der. Vi gikk jo ikke bare på sti, det var bare helt på slutten, det går en fin steinvei nesten helt opp til vannet, og så sti videre til toppen. Den stien var ikke noe for meg ennå, ikkje hvis jeg skal være fornuftig og sånn i hvert fall. Og det er eg jo, i hvert fall når min mor er med

 Eg har som sagt et litt fjernt og "hårete" turmål, og dette er ut i fra min tilstand nå. Det hadde vært "bedre" og knekke et bein, i stedet for å ødelegge hele ankelleddet, for det tar så inn i granskauen lang tid å bli normal i ankelen igjen, og eg er helt sjuk etter  å stå på Høgstefjellet, Veten Vidden eller andre fjelltopper, og ta SELFI og stryte av meg selv...
Vise verden at jeg er frisk igjen, eller egentlig bare vise meg selv det, kjenne det på kroppen liksom. Samme for meg om andre folk LIKER det eller ikke. TRUR EG...

I skrivende stund kjenner eg på en "herlig" gangsperr. Dessverre er det verst i den friske foten, for eg er ikkje flink nok til å fordele vekten i beina ennå.... hmmmmmm, er det sånn det kan forklares? Det eg prøver å skrive, er at det venstre beinet må bære mesteparten av Mariannekroppen ennå, og det er ikke så bra å gjøre. Når jeg tror jeg står rett, heller jeg mest mot venstre, og jeg må lære meg å lene meg mor høyre og, for at blir jeg rett. Dette er ikke politisk prat, dette er reit fysisk fokus.
Jada, ble no god og trøtt eg, etter denne turen, og så fornøyd med meg sjøl at eg nesten ikkje var til å være i hus med etterpå. 

Men det beste av alt, er at eg vet at eg innerst inne kan klare ting eg frykter at eg ikkje kan klare. Det nytter ikkje å bare sitte hjemme å tenke positivt, eg tror mer på å gjøre det en drømmer om, for slik blir jo drømmer virkelighet sant?

Føler eg kan fly snart. 
Klem fra Marianne.