To år siden operasjon og store endringer etter det

Hei

I går var det på datoen to år siden min store og meget omfattende ankeloperasjon. Tiden etter var smertefull og usikker, for verken jeg eller legene kunne si noe om hvilken funksjon ankelen fikk etter dette. Men i løpet av disse to årene har jeg fått svar på alt jeg den gangen lurte på.
 Kom jeg til å gå normalt igjen? 
Kunne jeg klare jobben i barnehagen?
Ble smertene vekk?
Ville inngrepet bli vellykket over tid, og skruene i ankelen klare å holde sammen leddet?
Kom jeg til å kunne løpe, gå i fjellet og ellers leve et aktivt liv sammen med mine barn?
Hadde det vært lurt å gå mest mulig ned i vekt for å avlaste ankel og forbedre balansen? 
Jeg var på det tidspunktet på vei ned i vekt, men hadde en del stopp og dalende motivasjon i den vektprosessen. 
Men to år er gått og det har skjedd en enorm og overveldende endring i livet mitt, jeg kjenner ikke meg selv igjen alltid, for jeg er ikke det triste og negative jeg engang var. 

Jeg får liksom ikke til å henge meg fast i negative tankemønstre mer. 
DET er veldig "Roedete" å gjøre, å endre vaner, snuble litt i livet, og reise seg igjen, alltid reise seg igjen, på den måten en selv kan reise seg. 
Min største endring i livet er ikke alle kiloene jeg har kvittet meg med, den fysiske endringen i kropp og fasade. 
Nei, det er den innvendige endringen som for meg er det aller største, viktigste og beste. Ingenting hadde fungert for meg hvis jeg ikke hadde tatt tak i karusellen av negative tanker og holdninger til meg selv, stoppet den og tatt ett oppgjør med den.
Etter operasjonen jeg nevnte, begynte jeg i hvert fall for alvor å ta tak i siste store rest av den "vanskelige tiden " jeg nå er ferdig med. 
De siste vanskelige 25-30 kilo gikk endelig an å få av kroppen, og med de forsvant også e helse utfordring jeg var litt redd for ville komme dersom jeg ikke gjorde noe. Det var helseutfordringen som fikk i gang min indre motivasjon, ikke jakten på et "bedre " utseende".

 Utseendefokuset, kroppsfokuset ble for tøft å takle for min del. 
Også jeg har jo mine forfengelige stunder, jeg har lært meg å sette pris på å føle meg fin og vel, det bor nok en liten prinsesse i meg også.

Men altså, det å kunne reise seg etter hvilket som helst fall, snubling og unngår feller og det vonde som kan ligge på lur og jakte på deg, det å ha vilje til å følge eget hjerte, gå egen veier go stå for de verdier og holdniger en har, det er min største seier og glede. Og det er veldig ROEDETE å glede seg, juble over egen suksess, feire og ta en fest når en føler for det. Det er bra og smart å sette beina på vekten av og til, sjekke status liksom, det blir som å sjekke kontoen i banken det, og holde kontroll med balansen. Det er også veldig ROEDETE å gjøre. Men jeg har kuttet ut dårlig samvittighet hvis jeg har levd litt ubalansert, jeg ordner heller opp og gleder meg over hver lille sving, hver lille opptur  jeg får til. 
Det er jo ikke hvordan en har det, men hvordan en tar det som er det avgjørende her.

Jeg tar det meste som oppleves vanskelig med et stort og bredt smil, og hvis det smilet blir litt stivt og anstrengt, setter jeg igang en grov kanskje litt syk latter. Jeg lar også tårene trille og fortvilelse slippe til hvis det kreves, men jeg nekter å ta flere runder i den negative og nedbrytende karusellen igjen. Det er jo jeg som bestemmer dette. Jeg påstår forresten  ikke at jeg aldri er sint, sur eller trist, jeg har en haug av følelser jeg også. 
Men det er gleden over livet som veier tyngst nå. Og det er en god ting. 

Stor juleadventsklem fra meg
(som i skrivende stund fortsatt må holde foten litt høyt etter det lille hoppskuddet mandag kveld, men dette blir bedre for hvert minutt)