Eller er livet som en fjelltur?

HEI.

Når livets håndballkamp endelig er ferdig spilt

er det andre ønsker og behov som skal blir tilfredsstilt. 

Kampen fortsetter, men ikke på banen,

Jeg har beundret en fjelltopp, fra godstolen og altanen..

Og endelig var jeg på den toppen, 

og jeg jublet over hele kroppen

Det var tungt å komme opp, jeg ble skitten og svett, 

for å nå opp til toppen er ikke særlig lett

Og stien kan være vanskelig, ja kronglete å gå,

og får at det ikke skal gå galt, må en alltid passe på..

Det er greit nok det, å ta seg en fjelltur av og til

opptur og nedtur, er det dette jeg virkelig vil?

Eller er det best å bare leve livet litt "nede" og bli gla, 

dersom en lykkes med noe og ser at resultatet blir uforventet bra?

ELLER, skal en leve på toppen og ha super oversikt

og falle så det stuper i storm og dårlig sikt?

Skal en være optimistisk og alltid smile og være glad

eller ikke kaste bort et smil som kanskje ingen vil ha?

Vel jeg har ikke svaret på alle spørsmålene mine, 

når jeg føler meg trist, gjemmer jeg meg for å få fred til å grine.

Når jeg føler meg glad, og det er nesten hele tiden,

vil jeg ikke skjule det og, lov å vise verden den siden...

Og om jeg psykisk befinner meg på topp eller på bunn, er ikke temaet her, 

jeg bare hadde en ledig stund.

Så da ville jeg skrive litt, og hva jeg tenker om en fjelltur og om livet jeg lever, 

jeg elsker å hvile øyene på en fjelltopp, og går opp der når jeg strever.

Jeg er takknemlig for å ha evnen til å komme meg til toppen når jeg vil, 

både fysisk og psykisk gjør en fjelltur meg snill