LIVET ER SOM EN HÅNDBALLKAMP?

HEI

Over halve mitt liv har jeg vært en håndballspiller,

ikke av de beste, men jeg vet hvor  ballen triller

Og jeg savner dette spillet, ja jeg lengter ofte tilbake,

vi hadde våre seirer og tap, og vi måtte selge vaffelkake.

Men egentlig  synes jeg livet mitt har fortsatt   å være, 

en kamp om en "ball" , og om seier og om ære.

Jeg har tapt mange kamper, men også vunnet noen få,

og noen kamper spiller jeg ikke, jeg melder meg ikke på!

Ofte var godt forsvar det beste angrep vi kunne  ha, 

og godt miljø på laget mitt det gjorde meg så gla..

Jeg har hatt mange bomskudd, men også truffet mål, 

jeg har sittet litt på benken, folk har måttet høre på mitt gnål...

Jeg er blitt dømt og fått noen gule kort for "regelbrudd"

og når jeg har tråkket litt på streken, har hele spillet snudd. 

Jeg vet at når en kaster ballen litt for langt og hardt

, blir den vanskelig å gripe, dersom en selv er i fart...

Det er best å bruke klister hvis ballen er for glatt, men ikke ta for mye, 

det er nok med en liten klatt.

På banen og i livet ellers er det mange som ønsker å stoppe deg når du har kontroll på ballen,

de kan rive deg i bakken, sånn at du kanskje dunker deg i skallen..

Men når finte-teknikken er god, og du har skjønt hva de pønsker på, 

unngår du fienden, ja, dytt de vekk hvis du må.... 

Målvakten er der, jeg har stått i det buret selv

noen baller ble reddet, og noen fløy forbi med et smell..

Men ballene jeg fanget og kastet ut igjen, er som når mine nære trenger hjelp, og jeg vil være en god venn

Tilhørighet og å kjenne sin plass her i livet,

 er viktig for meg, jeg kan ikke dette beskrive

men av og til trenger man en reddende engel som prøver, 

når forsvaret er dårlig, og ingen øver....

Nå for tiden ser jeg bare håndball på tv og fra tribune i en hall

er min siste kamp spilt, er håndballskoene blitt kald?

Får jeg noengang oppleve gleden av å høre til på et lag, 

få tildelt  oppgaver og målsetninger, og kanskje vinne noen slag?

Eller er jeg der allerede, midt i livets kamp med vettet

, og leiter jeg etter ballen

er den i luften eller i nettet. 

Jeg grubler ikke på om jeg skal bli håndballspiller igjen, 

men jeg vet at jeg for alltid vil være håndballens venn. 

Jeg vil fortsette å leke, og være en vennlig spiller og "trener", 

ikke bruke skitne knep eller triks, for det er det ingen som fortjener. 

"håndball er gøy, og eg liker syltetøy" 

(sitat fra meg selv, dette var så gøy å si før)