Kjære leser, og kjære deg som heier på meg. Søndag 05 september stilte jeg til start på halvmaraton i Knarvik/Knarvikmila for første gang. Jeg har vært påmeldt før men da kunne jeg ikke stille grunnet skade. Denne gangen ville jeg gjennomføre selv om jeg visste at det har vært litt lite løping i den siste tiden i forhold til det som skal til i langdistanseløp.
I år har husbygging fått all fritid og fokus og løping har ikke vært særlig prioritert. Jeg har holdt meg i form men har hatt lite hvile. Jeg ville likevel løpe, for jeg vet jeg kan.
Jeg kjente tidlig at noe ikke var helt som det skulle. Allerede første kilometeren var pulsen ubehagelig hør, godt inni rød/svart sone for deg som kan litt om sånt. Jeg nådde maxgrensen min og følte meg kvalm og svimmel. Jeg holdt ut noen kilometer til, men ble ganske fort alene i løpet, alle løp fra og jeg innså at jeg måtte roe ned.
Etterhvert fikk jeg «normal» løpeplan, men den ble like høy igjen da jeg prøvde å øke tempo. Da jeg hadde eller rolig ca 10-11 km kjente jeg til min store fortvilelse en intens smerte i begge legger, den tjukkeste drøm på leggene trakk seg sammen innover og dro med seg hælen oppover. Jeg klarte nesten ikke gå mens dette pågikk. Hver gang jeg prøvde løpe, kom denne intense krampen tilbake.
Jeg oppdaget at jeg ikke var alene lengre. Røde kors suste bake meg i form av en hyggelig mann på motorsykkel, og i tillegg hadde en en av arrangørene med meg på vanlig sykkel. Jegfikn både vann, banan og salte nøtter, og det beste av alt, en fantastisk støtte og oppmuntring. Jeg følte meg som verdens viktigste løper, og jeg fikk lov å fullføre løpet og bruke den tiden jeg trengte.
Så da var det bare å jibbe med seg selv og mobilisere viljestyrke. For hvert skritt jeg tok, visste jeg at jeg ikke hadde så langt igjen. Alt i livet dreide seg om å gå så fort som mulig, prøve å løpe litt og la være å skrike når krampene ble for tøffe.
Der var rørende å oppleve så mange oppmuntrende og positive løypevakter og tilfeldige turgåere. Ingen hon eller latter, bar ekte heiarop og oppmuntring.
Da siste kilometer gjensto visste jeg at jeg hadde klart det og at jeg hadde klart å gjennomføre er løp i tre timer og nitter minutter times intense smerter og ingen energi.
Bare trass og vilje fikk meg i mål, og at en av mine skulle løpe Mini-mila kl 14. jeg bilen fjerne se at hun llp i mål og dette drev meg fremover hele veien.
I skrivende stund føles det hele litt uvirkelig. Men leggende min minner meg ofte på hva jeg har gjort😂😂.
Jeg kommer nok til å løpe igjen, kanskje allerede i morgen.
Jeg er både stol og flau av løpet og hele opplevelsen fortellerglede noe om hvordan min reise har vært i livet. Det var rett og slett en helt rå, smertefull men nydelig opplevelse. Uforklarlig og uforsvarlig? Livet er jo slik ❤️
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar