Arbeidspåsken :)

Ikke redd for høyden, men for om jeg er for tung. 

Hei.

Siste dag i årets påskefri sitter jeg her og skriver blogg. Denne påsken har vært en arbeidspåske, vi har brukt dagene på å bygge på huset vi skal leve sammen i. Vi bygger ikke nytt hus, men vi bygger om hans hus slik at det blir plass til hele familien. Gleder meg stort til å flytte inn sammen med gjengen min og skape vårt nye fellesskap. 

2 etasje i huset skal innredes med soverom mm og det er dette vi styrer med nå. Jeg er helt "ny" i tømrerfaget og har ikke hatt for mye i materialer, hammer og spiker før. Så læringskurven min er bratt og jeg gjør veldig mye jeg aldri har gjort før. Men dette er så fantastisk fint og  flott å være en del av, det er som om jeg bygger meg et nytt liv, en ny start. Jeg har aldri før forstått hvor omfattende husbygging er. 

Så var det dette med å delta i arbeidet da, det er jo som sagt nytt for meg. Og jeg bryter små og store barrierer hele tiden. for nå er det ikke plass til mine sperrer og begrensinger i livet mitt mer. Det er ikke rom for å gjemme seg eller trekke seg unna det som kreves av meg. Jeg kan ikke lengre bruke min store tunge kropp som unnskyldning for å ikke "leve". Og det skremmer meg. Jeg må klatre i stige, jeg må stå på krakker og selvlagde gulv og stillaser for å komme til arbeidet. Jeg er ikke "for stor og tung" til å trakke på det som må trakkes på for å kunne bidra i samarbeidet. Og det er så nytt for meg. Det er noe med å endre seg og bryte mønster for tiden, go jeg møter på det i ett og alt. Overrasket, lettet og livredd står jeg mellom to etasjer go skrur fast nye vegger og holder i materialer slik at han eller jeg kan skru de fast. Og jeg oppdager at tårene mine renner stille nedover kinnene mine. Fordi jeg er så redd, og samtidig så glad for at planker og krakker ikke knekker, go så overrasket over for automatisk jeg tenker slik om kroppen min ennå. 

Jeg veier ikke 160+ kilo mer, jeg er "normal" i min kroppsvekt og verden rundt meg tåler meg, og bærer meg der jeg går. 

Tåler denne meg? Knekker den? 

 Jeg er takknemlig og stolt av meg selv nå, for alternativet er ikke så attraktivt lengre. Det krever for mye energi og fokus å drive på å være misfornøyd og utilpass. Det har jeg ikke behov for å være mer så nå tar jeg end et krafttak med meg selv for å kvitte meg med de usynlige veggene og sperrene jeg laget for meg selv i oppveksten. Jeg kan ikke lengre søke trygget i dette.  

Det er fantastisk å bli møtt på denne måten, møtt av seg selv liksom, og finne både glede og sorg i det jeg har vært og det jeg er blitt. 

For en fantastisk god påske dette har vært, for en nydelig ny start livet har gitt meg og jeg jubler for fortsettelsen. Bare en måned igjen til bryllup nå, kjolen er funnet og bestilt og dagen kommer før jeg vet ordet av deg. 

Trøtt i kroppen og varm i hjertet trekker jeg pusten dypt og takker de høyere makter for rå og "brutal" oppvåkning på meg selv og den jeg egentlig er. 

"påskemorgen slukker sorgen" og det er til evig tid.

Klem fra "tømrerMarianne"