Et lite Koronavennlig hjertesukk - og en litt furten blogger

Hei.

Koronapandemien har vart i over ett år nå og jeg synes jeg har taklet det ganske fint og fornuftig fram til nå. Jeg er stolt av min egen smitteverns-innsats, noe gjøre jeg bra og noe kan jeg gjøre enda bedre. Jeg er lite sosial sånn utenom jobb og tid med familie. 

Jeg er minimalt på offentlige plasser og jeg begrenser handleturer mm til det jeg må. Ja, jeg bruker håndsprit, håndvask og munnbind slik vi skal, og jeg ser at mange er like "gode" som meg. 

Som jeg tidligere har skrevet om, skal jeg snart gifte meg. 

Jeg og min kjære holder også på å innrede  hans hus slik at vi kan flytte sammen. 

En blir lite sosial av sånne husprosjekt også da. 

Så det er jo temmelig Koronavennlig. 

Vi har allerede en gang i år utsatt vielse og feiring av hensyn til korona og litt annet. 

Men i mai skal vi gifte oss og det er ikke lenge til nå. Vi ønsker å ha en liten feiring, med bare nærmeste familie rundt oss. Men likevel spøker det for hele denne feiringen pga restriksjoner på antall mennesker vi har lov å samle. 

Trinn 1 i gjennåpningen av Norge gir ingen muligheter for feiring slik vi vil, men trinn 2 gir klarsignal slik jeg har forstått det. 

Mye å sette seg inn i, en kan bli forvirret av mindre egentlig. Vi har hele tiden vært innforstått med at det kanskje ikke bli noe av å få feire, men vi gifter oss uansett. 

Feiring kan utsettes til landet vår er friskmeldt :). 

Men nå kjenner jeg på at det bygger seg opp et aldri så lite (stort) og mørkt sinne her. Og jeg er ikke god når jeg først kjenner på de følelsene. For jeg synes det er noe som skurrer fullstending i denne smittedugnaden. Jeg opplever at folk blir altfor egoistiske når de absolutt MÅ salmes tett i tett på offentlige plasser når de vet at det er slik smitte oppstår og sprer seg.

Jeg kjente på det i dag, da jeg hadde et meget nødvedig ærend i Bergen by. Jeg gikk raskt gjennom byens gater med munnbind i ansiktet og desinfesjons-flasken klar i lommen, jeg var oppmerksom og holdt avstand. 

Plutselig ble jeg oppmerksom på de som satt ved bord og stol langs fortauet på uteservering og drakk noe som for meg så ut som øl. De stirret litt sånn trassig ut i luften, og jeg tolket det som om de satt der på trass. Merk at jeg var begynt å bli kraftig irritert og dermed i gang med å tolke eller overtolke det jeg såg. 

Hvorfor i alle dager MÅ de folkene sitte der å drikke noe som er totalt unødvendig å drikke når de vet at det ikke er smart, ikke noensinne, og i hvert fall ikke akkurat nå. 

Jeg er for godt oppdradd til å skjelle og smelle på fremmede folk, og sannsynligvis for pysete også. Men noe i meg bare vokste og vokste, og jeg måtte spørre meg selv hva dette sinnet er for noe.

 Og det er jo egentlig bare mine egen egoistiske behov som vokser fram, for jeg har så inderlig sterk ønske om å få "lov" å gjennomføre bryllupet vårt slik vi har planlagt det og ønsker det. 

Plutselig ser jeg at også jeg er mest opptatt av meg selv og mine egne behov, og litt mindre opptatt av smittevern og Koronaregler. Det var nok dette som slo i mot meg da jeg rask studerte de som tok seg en solid slurk utepils, for da koblet det seg på de nyhetsoppdateringene jeg stadig utsetter meg selv for i forhold til Korona. 

Det betyr ingenting at jeg skal gifte meg med mitt livs kjærlighet for de som sitter der å drikker, like lite som jeg støtter deres behov. Jeg kan bare ha forståelse for at vi bare er mennesker som gjør så godt vi kan, og at det som før var en selvfølge å gjøre i full frihet er noe jeg har lært å se verdien av og hvor mye det betyr. 

Jeg kunne nesten har ringt vår kjære statsminister og "sladret" furtet og sutret og prøvd å grine meg til å få viljen min, jeg var god på det da jeg var liten (uten å måtte ringe statsmininsteren),  det var alltid jeg som fikk oppgaven med å mase igjennom det vi ville ha, så mulig det hadde funket på Erna også.... 

Men jeg kommer nok ikke til å gjøre det.... 

....for..... 
Det ligger en stor og viktig lærdom i dette som skjer i verden nå, jeg begynner kanskje å ane litt av det, og kjenne på en læring jeg ikke før har vært bevisst. 

Noe med å "ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer meg selv"... (Arnulf Øverland, 1937)

 Så da har jeg fått furte og sutre fra meg innpå her og kan roe meg godt ned. Jeg fortsette å smile, tenke at alt blir bra og at det er en mening med alt som skjer 

(OG DEN BØR VÆRE GOD)

Det fineste er jo at jeg har endret livet mitt fullstendig, og for meg til det bedre. Det kan ikke denne pandemien ta fra meg.