Langhelg på Ustaoset

LITEN HØSTFERIE PÅ MITT  FAVORITTFJELL

jeg nyter stillheten..

Jeg kom til Ustaoset med morgentoget, hadde slappet godt av på reisen, men både lesing i blad (Bedre Helse, kreemt) og til og med sovet litt, før jeg liksom hoppet av toget på riktig stasjon. Litt stolt, siden jeg er temmelig barnslit til tider, og fordi jeg for  første gang reiste "alene" med tog, det pleier jo være meg og ungene som er på tur sammen, ikke bare meg alene.
 Nok om det.

Jeg skulle tilbringe 4 dager på hytten på Ustaoset, sammen med min far og mor, ferie alene med de to har ikke skjedd på over 20 år, så dette så jeg virkelig fram til. Det første jeg legger merke til når jeg kommer til hytten, er stillheten.
 Den liksom suser i ørene, og det føles veldig behagelig. Min far har planlagt at vi skal gå til "Næsshytten" og min mor er kjapp med å advare meg om at det er skikkelig langt og BRATT opp dit! Den ligger ufattelig vakkert til, på en bratt høyde med Hallingskarvets stup kneisende bak, og den vidunderlige Hardangervidda foran. Stedet heter Tvergastein og befinner seg ca 1500 meter over havet. Jeg brygge meg tilsynelatende lite om min mor sine advarsel, men kjente at jeg grudde meg ørlite granne, fordi sånn høye fjell er så bratte å gå opp, og da blir en jo så sliten. Men sekken var pakket og matpakkene smurt, så det var bare å "pingle" seg avgårde.Jeg var litt spent på om kondisjonen og utholdenheten jeg har gjort en innsats for å trene opp, virket på høyfjellet og, for er det ikke noe med den tynne luften og sånn? 

Været var aldeles nydelig, og på Ustaoset er terrenget slik at ingenting se særlig langt eller bratt ut. Men pulsen stiger i de itt "mildere" bakkene og, og pulsen fikk etterhvert fart på seg. Min kjære mor påstår hardnakket at jeg er i mye bedre form enn henne, og jeg gidder ikke krangle med henne om det (og) så jeg fant ut at jeg skulle holde hennes tempo, og la min kjære far "Fjellkongen" trave avsted, uten å prøve å måle krefter med ham. Men altså, turen opp til Tvergastein er ingen "kjære mor", men en får virkelig lønn for strevet, jeg har ikke nord som kan beskrive den vakre utsikten. Vi var fantastisk heldige med være denne dagen, for det var så godt som vindstille og temmelig god varm i solen. Matpakke og kakao smakte fantastisk godt her oppe. Til min store overraskelse og begeistring, kunne jeg få øye på Arne Næss sin fjellklatrerhytte, som liksom KLORER seg fast i toppen av Hallingskarvet.
 Vet ikke om dette nå er blitt ett nytt tur-mål for meg, men det hadde vært moro å besøke den hytten og.  

Neste dag skulle jeg endelig få realisert en tur-drøm jeg har hatt i mange år. Det har alltid vært en "god" unnskyldning for å ikke gå opp på PRESTHOLTSKARVET .. Det er for tungt, jeg er for tung, jeg er ikke i god nok form, jeg er gravid, eller jeg har nettopp fått en liten baby... osv...

mange unnskyldninger som jeg var meget glad i. Likevel så skaper "SKARVET" en ukuelig lengsel i meg hver gang jeg ser det, eller vandrer langs det. Så for noen år siden (etter siste barnefødsel, tvillinger) satte jeg meg ett mål: En vakker dag, skal jeg opp dit!!!!. Denn dagen var virkelig vaker, og jeg og min far "Fjellkongen" bestemte oss for å satse på å nå toppen. Min mor lot klokelig være å sette seg dette målet, hun har vært der oppe før, og følte ikke behovet for å beviste at hun kunne klare dette en gang til. 

Opp til Prestholdtskarvet er det nå laget noen flotte trapper i stein, og etterhvert som vi gikk oppover, innså jeg hvorfor...

Siste del av stigningen er bare stein og ur, og jeg tror i hvert fall jeg hadde laget ett lite (eller stort) steinras dersom jeg hadde fått der "på egenhånd". På en sånn tur, følger en STIEN, ellers kan ting gå veldig galt. Vi holdt et rolig, men jevnt tempo oppover, og dette gikk jo lett tenkte jeg, vi er jo snart på toppen, ja, å gå opp til 1600 meter over havet, er NULL problem for meg..... 
Ja dette tenkte og følte jeg, helt til siste del, helt til rett før toppen. OJSANN, her var det "BLODSMAKBRATTE TRINN" ja.... lungene var plutselig ikke store nok lengre, og jeg klarte ikke føre en normal samtale men andre enn meg selv. 

Tror jeg nådde MAKS-PULS de siste minuttene før toppen, hadde i hvert fall følelsen av det.



Men akkurat her hadde det jo for meg vært en SKAM Å SNU, for nå var jeg jo OPPE!!!!! Og som sagt det var en vakker dag, jeg kan ikke beskrive verken følelsen eller utsikten som slo i mot meg her oppe, jeg lat bildene tale for seg. 
Men jeg innså at det er mulig å få til det UMULIGE, bare en bestemmer seg for det. 

Siste tur-dagen bestemte vi oss for å ta det litt roligere. 

 Så vi vandret innover vidden, TUVA, i ca 2 timer. Da var vi sultne og satte oss ned for å spise. Vi hadde passert Monsbunut og en liten artig "steinhytte", det er noe med denne ferien og oppdagelsen av diverse hyttebygg som fascinerer meg. Og det som er enda mer spesielt er at jeg har reist samme med familien min til Ustaoset siden 1984 (da var jeg bare 7-8 år) og vi har alltid gått de samme turene, men det er joe et mangfold av turer og stier her, kunne sikkert funnet en ny sti og tur hver eneste dag i ett år (overdriver jeg?). 

Men dette er veldig inspirerende og motiverende for meg på veldig mange måte. Denne turen ble ingen rundtur, det var lite solskinn og en del vind og vi ville ikke utsette oss for å bli for kald eller annet. i tillegg kunne i hvert fall jeg kjenne at jeg hadde to relativt tøffe turer i beina, litt stivt og sårt var det i mine muskler i hvert fall. 

Kom på, mens jeg ruslet innover vidden,  at jeg allerede før fjellferien hadde trent to SPINNING-TIMER etter hverandre om mandagen (spinn 60 og Spinn 45), styrketreninger, utesykling for første gang, og en iskald fottur fra Knarvik til Frekhaug. 

To dager med ca 6 timers turer og siste dag med ca 4-5 timers tur er i hvert fall noe jeg liker, er stolt av og setter umåtelig pris på. Belønningen for hver tur har vært en liten sånn "HAPPY HOUR" i hytteveggen, men noe godt og kaldt og drikke (skriver ikke hva) og god stemning. Dette er virkelig avstressende og oppbyggende for både kropp og sjel. Men må inndrømme at jeg gikk sliten til ro før "gamlingene" hver eneste kveld, turtrøtt og soveklar...

mmmmm...

Bare for moro skyld veide jeg meg for og etter denne lille ferien, og jammen har jeg ikke "mistet" ca 800 gram til tross for god mat og god drikke hver eneste dag. Dette er noe jeg liker, å kunne kose meg med turer og flotte middager uten å måtte slite med ekstra kilo på en allerede "tynget " kropp. 

 Så takknemlig for at de instruktører jeg har vært på treningstime sammen med alltid forteller at kroppen klarer mer enn man tror , at sperrene ofte sitter i hodet, og ikke i beina. Dette kunne jeg faktisk hører når pulsen banket som verst, eller jeg følte at jeg ikke hadde mer å gi. Så gjengen på Studio Nor i Knarvik har i hvert fall klart å lære meg at jeg ikke trenger å gi opp når det er tøft å nå toppen, jeg har klart mer enn jeg trodde allerede. Takk for at dere alltid deler deres kunnskap, gjentagelse kan være kjedelig, men da blir en positivt hjernevasket til slutt (ha ha ha)

Dette var GULL. Takk for at det finnes slike fjell, for at mine greie foreldre ville ha meg med på ferien sin, og for at det ble så flott vær. Jeg er lykkelig når jeg er på fjelltur, uansett!

Fjellgeit klem fra Marianne