Jeg er kommet langt i dette å takle å leve med kroniske smerter, men nå er jeg inne i en ny "nedeperiode".Det innebærer at jeg har mye stive muskler i ryggen og det er lite som egentlig hjelper meg med å få smertene til å forsvinne. Jeg tappes for energi og føler at jeg er litt trist og nedstemt.
Jeg kjenner meg selv så godt nå, og kan liksom kroppen min bedre. Og jeg vet hva som er årsaken til å jeg nå opplever denne muskelstivheten som et problem for igjen vil kontrollere og påvirke hverdagen min. Så jeg tenker jeg bare må hvile meg og trene rolig inntil dette roer seg. Sikkert ingen grunn til panikk eller til å sette igang store tiltak, det har jeg gjort før og det slo feil ut det og. Jeg må nok lære meg å tåle at enkelte dager er verre enn andre og kose på de dagene som er bedre enn i dag.
Jeg får prøve å holde humøret oppe, og ikke fortvile, jeg har ikke så vondt i smilemusklene, så de kan brukes uten problemer. Det tar tid å lære seg å leve med kroniske plager, jeg vet jo det, men jeg er så lei av å bruke energi på å ha vondt. Så jeg søker rolig videre, og lengter etter å være på toppen av et fjell igjen, være på toppen av meg selv og, finne den beste utgaven av meg selv eller noe sånt. Men ikke i dag, ikke akkurat nå i hvert fall. Nå vil jeg bare ha en pause, ikke mere vondt TAKK. Får gjøre som katten, bare slappe av .
Hilsen Marianne
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar