Behandling, trening og hvile...

Trøtthet, litt nedstemthet og en irriterende og vondt stivhet i nakke, skuldre osv har preget meg mer enn jeg liker den siste uken. Jeg mister på mange måter lysten til å trene, og i det hele tatt å bevege meg når jeg har det slik, lysten til å bare ligge å sove blir sterkere og jeg kjemper også mot lysten til å trøstespise. Men jeg VET og har ERFART at dette ikke hjelper å lang sikt, sjokolade og annet oppmuntrende snacks vil ikke gjøre meg bedre på noen måter. 

Så dermed er det bare en ting å gjøre, nemlig det rette, det som jeg vet er rett for meg. Jeg fortsette med vekttrening, stressmestring, lange gåturer i skog og fjell og dropper tanken på å bli "OLYMPISK MESTER" i år også. Jeg har ikke våget meg opp på fjellet nå etter det ble så kaldt. Is er glatt liksom, så jeg er redd for å gli og slå meg helselaus. Turene min skal jo være FOR helsen , ikke MOT.

Jeg har også funnet ut at bilen min, som er gammel og litt trist når det er kaldt, ikke trenger å bli kjørt så mye dersom jeg kan velge å gå, så jeg tror jeg er i ferd med å mestre stress litt bedre nå enn jeg gjorde tidligere. Jeg kan bruke beina når jeg opplever at det er for stressende for meg å bruke bilen. Etter en lang tur i dag og en litt kortere tur i går kveld, en styrketime med min maksimale evne til å trene tung, en ikke helt KNIRKEFRI tur til kiropraktoren, kjenner jeg at det er litt mer muntert innvendig nå, og det er jo gøy.

NESTE GANG jeg kan benytte meg av dagslyset på en tur, SKAL jeg våge meg opp på fjellet. Da skal jeg ha med BRODDER, og litt mat og drikke i sekken. Jeg kan jo ikke la "PINGLEFAKTENE" mine fullstendig ta overhånd. 

Jeg koser meg med å finne balansen mellom kosthold og trening slik at jeg klarer å spise og trene meg frisk. Jeg har gjort mange feil,  men det er jo ikke kriminelt å bomme litt på innsats og metode. Jeg har kjent på kroppen hva som funker, og må bare finne igjen dette mønsteret etter noen uken med feil mat. Ingen krise dette her, alt kan ordnes, og jeg er den rette til å orde opp, det er jo tross alt mitt liv sant?

Hilsen Marianne.