Etter at eg parkerte krykkene bak garderobeskapet, har eg mer eller mindre bevisst gått tilbake til den treningsformen eg hadde før ulykken min sommeren 2014. Og uten å gjøre folk kvalme av mitt sjølskryt, må eg si at etter noen år med målbevisst og "riktig" trening, var jeg i ferd med å bli i mitt livs beste form på mange måter. Jeg hadde klart å trene meg smertefri fra mine nakke og bekkenplager, og begynt å få opp tempoet og utholdenheten på fjell og sykkelturene mine.. Det beste av at var å være smertefri, jeg følte meg full av energi.Etter å ha fått fysioterapeutens godkjenning til å bevege meg ut i terreng og fjell, gjorde jeg en sikkert veldig vanlig og klassisk tabbe. Eg overdrev. Veldig. I forhold til hva foten min kan klare, tåle og ha godt av. Jeg har hatt tre fjellturer, og de har bare gjort vond. Fordi alle ledd og muskler i ankelen min ikke er klar for dette, jeg strever og sliter sånn med oppover-gåing, frasparket mitt er så svakt ennå. Og en fjelltur kan fikse mye, men ikke det. Ikke nå i hvert fall. Så fjellene "mine" må bare vente, og det er de så lei av, eller i hvert fall er eg det... Eg takler rimelig fint en liten tur ned i Elva-vika og hjem igjen, ja, for en må jo alltid gå hjem igjen, og den turen er jo like lang. Så da får jeg bare gjøre det da fremover... Og heldigvis er syklingen innendørs bare behagelig, så det får kanskje være belønningen det da?
Men no synes eg ikkje det er så gøy lengre med denne skaden, har sikkert sagt det før... Og jeg ser meg selv som en positiv og optimistisk dame egentlig, men likevel føler jeg ikke at det passer så godt til humøret mitt nå for tiden...Det å kvile seg og slappe av litt, er så vanskelig når det er noe en MÅ gjøre. Og eg må ærlig inndrømme at de øvelsene eg SKAL gjøre for å trene opp foten, de er så smertefulle av eg prøver å lure meg litt unna, så eg må finne på noe lurt for å lure meg sjøl til å ikkje lure meg unna likevel....GURI, TROR EG BLIR SPRØ SNART....
Hilsen Marianne
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar