Mitt tilbakefall

Hei
Jeg er veldig flink til å passe på og sørge for at jeg har en sunt og balansert kosthold. Jeg har funnet min trenings-glede og min nye livsstil passer meg så bra. Jeg er blitt en annen på mange gode måter, men samtidig er jeg blitt meg selv. Innside og utside stemmer bedre i min balanse og i mitt bilde. Bla bla bla.
Jeg er klar over at faren for tilbakefall kan være stor, eller i hvert fall til stede. En kan i teorien invitere inn igjen de gamle og ikke så gode vanene gradvis og ubevisst, det kan skje noe slik at en ikke får prioritert trening og så kommer kiloene snikende på igjen. Derfor følger jeg Roedemetoden ennå, grundig, for det er jo det som er løsningen på det å holde vekten stabil.

Det jeg ikke var like forberedt på av tilbakefall var noe litt annet. Og dette var litt sånn skremmende da det gikk opp for meg hva som foregikk, men jeg er likevel glad det gikk opp for meg. De depressive tankene og følelsene har virkelig prøvd å snike seg tilbake. Hvorfor dette skjer, forstår jeg egentlig ikke. Men det ble jo en vane det også, at jeg så på meg selv som lite verdt, stygg og fæl, og at jeg på ingen måte var like god som alle andre. Og jeg tror jeg oppførte meg deretter, og spiste opp alle de triste følelsene så godt jeg kunne. Og da ble kroppen etterhvert kjempetung og så fikk den depressive tankegangen ny fart og næring. Men dette var før, og jeg har det ikke sånn nå. Likevel så skjer det ting i livet som gjør at slike følelser våkner litt til liv igjen, og jeg kjenner meg selv etterhvert såpass godt at jeg vet hvem jeg er og hva jeg står for. Jeg har hatt med meg "hodet mitt" i hele min vektprosess og jeg har klart mye på egenhånd.
Sammen med støtte og hjelp fra familie og venner, en liten runde med psykologtimer og mange lange fjellturer og løpeturer har jeg kom fram til at de depressive tankene og følelsene ikke kunne få noe mer plass hos meg, jeg trengte de ikke lengre.
Og så roet det hele seg. Det jeg ikke helt har landet på ennå, for jeg tror det må få ta sin tid, er å kjenne den "nye" MARIANNE sånn skikkelig på godt vondt. Gode ting tar tid og det skal få alle plassen hos meg.

Så egentlig har jeg ikke hatt noe skikkelig tilbakefall, jeg har bare vært litt innom og luktet på en gammel vane, som virkelig stinker og fikk meg til å våkne opp litt. Dette forteller meg at jeg må passe litt bedre på meg selv slik at jeg kan gjøre det jeg må for å kunne leve mitt liv slik jeg vil ha det. Og jeg må gi meg til til å finne ut hvordan jeg egentlig vil ha det, for det er ikke alltid at jeg vet det sånn umiddelbart. Det blir litt vingling og vakling og snubling, litt usikkerhet og noen feile valg. Men det tåler jeg. Det viktigste er nok at jeg er ærlig med meg selv, og av og til tar meg-selv litt i nakken når jeg nærmer meg feil vei igjen. Jeg er god på dette her, og dersom det ikke holder, er jeg så heldig å ha folk i nærheten som kan skjerpe meg for meg. Det gjelder bare å våge å ta kontakt med de, og det kan plutselig skje hvis det skulle bli nødvendig.