Prosjekt MEG SELV

Hei
PROSJEKT MEG SELV
Ka i alle verdens dager er det no då? Er det "på an igjen "eller?
Ja no kan du lure no.
Ja, klart det er "PÅ AN IGJEN". Skulle bare mangle. Sunn livsstil er faktisk ferskvare i vårt samfunn og det er så lett for å falle tilbake i gamle usunne mønstre og omtrent ødelegge den innsatsen en har lagt ned for en bedre helse. Jeg har ikke ødelagt noe, men jeg er i ferd med å kjenne meg selv mye bedre enn før, på godt og vondt. Jeg er blitt mer og mer dønn ærlig med meg selv, uansett hvor ubehagelig og ekkelt det kan være, og jeg er veldig oppmerksom på mine svakheter, noe jeg alltid har vært. Det som er nytt for meg er å gi oppmerksomhet til mine sterke sider også. Jeg vet at det var smart av meg å velge en sunnere livsstil, kvitte meg med 70 kilo overvekt og slite mer på joggeskoene enn på sofaen liksom.... Jeg innrømmer at jeg har en form for overspisingslidelse, og denne har ikke forsvunnet, den er bare mer under kontroll nå. Og jeg overdriver det meste jeg begir meg ut på, når jeg har sluttet å spise meg ihjel, har jeg i stedet prøvd å trene meg ihjel. Og dermed er kroppen min begynt å ta igjen litt, den sier STOPP på de merkeligste måter.
Jeg har kjempet meg vekk i fra et liv med helsefarlig høy BMI og altfor mye fett på kroppen. Og et midjemål som nesten ikke kunne la seg måle med et vanlig målebånd. Ja, jeg var en tung dame på vekten, med enda tyngre tanker om meg selv om min kropp. Jeg var trist og skamfull langt inn i sjelen fordi jeg opplevde det å ikke være god nok og fin nok som min sannhet her i livet. Heldigvis har jeg oppdaget en ny sannhet nå. Og med den sannheten er fortiden lettere å takle. For jeg synes ikke det er så enkelt å legge fortiden bak eg, ikke uten tilgivelse i hvert fall. Jeg må få til å tilgi meg selv for alt det negative jeg gravde meg ned i. Jeg øver daglig på dette, sånn i stille stunder. Eller når gammelt mønster sniker seg fram, da er jeg streng med meg selv, og tar en alvorsprat med meg selv. Det gjør godt. Det er så viktig å være helt ærlig med seg selv, ikke bare feie alt under teppet og bedra seg selv med lykkefølelser som ikke er ekte. Jeg har nå lært meg å kjenne igjen min ekte lykkefølelse. Det kan være en slags rus, som ikke er stimulert av mat eller drikke, eller trening. Det kommer liksom innenfra, og gir ofte utslag i tårer eller en litt sånn rar latter.........
Det var godt for meg å finne kjærligheten igjen. Veldig tilfeldig at det skjedde som det gjorde. Og veldig underlig at det skulle skje på den måten det gjorde. For jeg hadde jo besluttet at det var best å bare leve alene, være singel, og at dette med kjærlighet og forhold ikke var noe jeg verken trengte eller ønsket meg. Jeg lurer på om akkurat dette er på linje med de aller største løgnene jeg noen gang har fortalt meg selv. For nå vet jeg at jeg på ingen måte hadde det noe særlig godt uten å kunne gi eller våge å ta i mot kjærlighet. Det er som om alle former for kjærlighet ble blåst liv i, også egenkjærligheten.
Og med dette ble JEG plutselig en viktig person igjen. Jeg trenger å passe på meg selv bedre nå, for jeg har våknet, og ser at jeg er verdifull, jeg er en del av noe større enn meg selv.

Så veien videre, PROSJEKT MEG SELV, dreier seg om å følge det som jeg kjenner på er viktig for meg, uansett hvilke signaler jeg mottar utenfra som strider i mot det. Jeg ønsker å la mine verdier og og holdninger få mer fokus og energi.
Og jeg kommer ikke til å avsløre ennå hva det dreier seg om. Men som sagt, no er det "på an igjen". Mot nye mål og nye eventyr.

Fortsettelse følger :)