Epletreet

Hei

I hagen min står et epletre. Et temmelig svakt og lite et. Men denne sommeren har det blomstret, fått epler og de ser utrolig gode ut. Litt sure ennå, og sannsynligvis ikke helt modne. Men dette epletreet som er så lite, svakt og puslete har virkelig klart og blomstre på tross av sin tilstand. Jeg oppdaget for noen uker siden at det holdt på å knekke sammen. Eplene ble for tunge for den lille stammen. 

Jeg er ingen "gartner" men jeg skjønte at dette treet strenger støtte for å klare seg, det har klart seg selv veldig lenge nå, men det kommer nok til å gå galt dersom det ikke får noe å støtte seg til. SÅ jeg fant en gammel stige, som er lite i bruk og bare ligger å ruster egentlig. Jeg tror ikke denne stigen har så mye i mot å gi epletreet den støtten det trenger, så nå står det en sånn stige/ gardintrapp midt på plenen slik at treet kan få hvile seg og ta i mot litt støtte. 

Jeg må innrømme at jeg føler meg litt som dette epletreet til tider. ikke like tynn og puslete da, og jeg har ingen epler.... 

MEN...... 

Jeg har liksom på mange måter blomstret, og det arbeidet jeg har lagt ned i min livsstilsendring har båret frukter. 

Men ennå tenker jeg at jeg må klare alle påkjenninger og utfordringer alene, at jeg ikke skal støtte meg til noen, for da er jeg jo bare til bry. 

Men livet har lært meg den siste tiden at det finnes mennesker rundt meg som virkelig ønsker å støtte meg, ikke bare når jeg ligger nede, men når jeg er på vei opp igjen også. Og det er så utrolig mye lettere å reise seg, stå oppreist når en ikke er alene.

 Jeg ser at jeg ikke blir sterkere av å stå helt alene i alt livet har å by på av utfordringer, sorger og GLEDE. Av og til kan det vært hardt, flaut og litt irriterende å innse at en ikke er sterk alene, men livet er så mye lettere når en våger å vise seg svak og sårbar, være modig nok til å kaste masken og bare la følelsene få komme fram i lyset. Det gjør mindre vondt når en slipper taket liksom. På lik linje med at det var lettere å gå ned i vekt sammen med andre (jeg gjorde begge deler, både alene og sammen med andre, og suksessen min kom med å søke hjelp), er det også lettere å ta i mot og være en del av et fellesskap der en støtter og hjelper hverandre slik at en føler seg nyttig og verdifull. Så epletreet mitt i hagen skal få alle den støtten den trenger for å kunne bære fram de eplene jeg gleder meg til å sette tennene i. 

Og jeg, hvis jeg på en måte assosierer meg med dette epletreet, skal ikke alltid tenke å tro at jeg må stå alene når livet er litt tungt og jeg kjenner jeg er i ferd med å falle. 

Jeg kjenner at når jeg har bestemt meg for dette, så våkner det et aldri så lite ubehag i hjertet.... for når jeg først har fått oppleve hvor utrolig godt det er å slippe taket i det som er og har vært så tungt og vondt og vanskelig å holde på alene, hvor godt det er at noen "blåser på" såret liksom, ja da kommer nok frykten for å bli avvist, miste støtten og igjen måtte stå alene. 
Men den sjansen tar jeg, tror jeg....... ja jeg vil det!