Det er jo bare å ikke spise så mye...?

I dag markerer jeg 4 års dagen for min beslutning å ikke spise snop mer. ALDRI mer. Snop for meg innebar sjokolade, smågodt i alle varianter, chips og liknende. Jeg var ille ute når det gjaldt vekt, og andre helseplager, og jeg innså at jeg ikke nyter dette, jeg bare stapper i meg, som en ekte overspiser. 
Så ble jeg til den flinke, motiverende og inspirerende imponerende damen som har vilje av stål, og som blir både beundret og misunnet, digget og "hatet" for mine store prestasjoner. 
Greit nok det, tusen millioner takk. 

Her har vi hun der igjen......

hun der store tunge Marianne, som ikke var min venn...

Men denne barnslige snope-stoppen har en bakside, en skyggeside, som bare jeg og få andre kjenner til. 
Det dreier seg ikke bare om snop nemlig, men om "suget" og jakten på" NEI-FY" maten, på tilfredsstillelsen det gir å bryte regler, bare stappe i seg, gi blaffen i å være så "flink" og be den strenge slankekuren bare ryke og reise. 

Bruk av Roede-metoden for vektreduksjon er ikke slik, men jeg har ikke alltid brukt Roede-metoden, jeg har ikke alltid vært smart liksom. 
Jeg har fundert mye på dette med overspising, og kjent på at jeg vil finne mer ut om dette, min kunnskaps-sult er våknet.... 

Overspising kjennetegnes av en opplevelse av å spise for mye og av mangel på kontroll når man spiser. Jeg husker at i hver eneste overspisingsepisode jeg hadde, på den tiden da jeg hadde meget hyppige episoder, at jeg kom i en tilstand av likegyldighet og en ro mens jeg manisk stappet i meg mat og snop. For det var ikke bare snop jeg spiste. Jeg orker ikke ramse opp all den maten jeg fråtset i, men jeg vet veldig godt med meg selv at det er visse typer mat og drikke jeg ikke bør røre mer, fordi det trigger lysten på å begynne på an igjen. 
Viljestyrken min er RÅ, men det er jo grenser for hvor lenge jeg egentlig orker å stange hodet mot veggen i dette livet. 
Jeg trenger å komme meg videre, en ny retning. 

"Elefanten" på stranden"

 I forrige blogginnlegg skrev jeg om følelsen av å være en elefant på standen.

I etterkant fikk kjæresten min meg til å tenke igjennom hva som egentlig er galt med elefanter... dersom hjernen min vil at jeg skal føle meg som en elefant, skal jeg bare elske det!!!Elefantene i en flokk er sterkt knyttet til hverandre og sørger når de mister et medlem. De husker godt og har et utpreget følelsesliv, de både leker, gråter og ler. ( wff.no)

Et elefanthjerte er opptil 60 ganger større enn et menneskehjerte, og vi er omtrent like komplekse i hjernekapasiteten.... lurer på om en elefant føler seg litt dum av og til, eller om det bare er forbeholdt oss mennesker. Vi er i hvert fall gode på å ta feile valg, dømme andre og være lite rause med "arten" vår. 

Elefantene viser sine følelser, de spiser hele tiden, s jeg har lest at de siser i 16 timer i døgnet. De må jo det, det skal mye mat til å drifte en kropp på opptil 6 tonn. 
Så jeg er ingen elefant, men jeg vil gjerne ha føleser som en elefant, jeg ønsker å ha "ELEFANTFØLELSER", det er flott det :) 

 Det å kjempe i mot, det å hele tiden stange hodet mot veggen, det funker ikke lengre for meg. Det er like nedbrytende som det er å bare trene kallhardt for å komme i bedre form... og så blir formen bare dårligere ....
Så når det gjelder å utsette seg for det som ikke passer inn i min livsstil og endring, er rett og slett noe som jeg må vekk i fra. 
Jeg må finne hvile, finne trygghet, og min endelige aksept for den jeg er. Jeg har skrevet at jeg er "ferdig-slanket", men jeg er ikke ferdig med å få bukt med min overspisingslidelse. Til nå har jeg for det meste kjempet alene med dette, for det er et slags mørke jeg ikke har helt våget å sette så mye lys på. 

Filosofen Sokrates oppfordret oss for 2400 år siden til å KJENNE OSS SELV, og veien videre er altså da selvinnsikt, og jeg er redd for at dette kommer til å gå veldig bra, til tross for at ja, jeg er redd.... men det er på tide å komme seg ut av den boksen, selv om det i begynnelsen betyr at jeg må litt lengre inn i boksen for å bli skikkelig kjent med hva som skjuler seg der. 
Jeg kan ikke bli værende i denne "BOKSEN" stort lengre, for det betyr at jeg bedrar meg selv, og betrakte omgivelsene der som objekter jeg kan legge skylden på når jeg sprekker.... jeg kan bli likegyldig og "trassig" igjen, og dermed rettferdiggjøre min gamle selvødeleggende adferd. NEI, dette stopper NÅ.

"kos" kan også være å klappe katten....

 Jeg er så lite raus i denne boksen, så følelsesløs liksom.... liker meg ikke der, en farlig sted. 

Når jeg vet hva som er riktig, vil jeg også handle riktig. OG det er dette disse 4 "snopeløse" årene har lært meg. 

At det er viktig å ta et oppgjør med hva som er KOS, hva det vil si å UNNE seg noe ekstra, og hva jeg fortjener. 

Gleder meg til å skrive mer om dette. Takk for at du gav av din tid til å lese. 

Klem fra meg .