Om mat og følelser.

Hei
Det er mye som foregår i livet, det skjer noe hele tiden liksom, og for det meste er det gode ting som skjer. Men ikke alltid. Jeg kan vet innrømme at jeg har vært igjennom en del ting som jeg til tider kunne tenkt meg å "spist opp". Du vet, sånne ting som gjør at du liksom tenker at det ikke er så nøye med deg selv, at det er bare å gi f...... i alt, for det er ingen vits å prøve å bli bedre enn det en er, følelser som langsomt begraver deg ned i en hel masse stinkende gjørme og dritt...... ja, sånne følelser har jeg spist meg veldig stor og tung på før jeg forandret meg. underveis i min vektnedgang, gikk jeg ikke bare ned i vekt med tanke på antall kilo, sunnere mat-valg, og treningstimer. Jeg måtte nok endre på måten jeg håndterte meg selv psykisk og. Tankemønsker, holdninger og verdisyn fikk seg en kraftig oppvask, og jeg ble pent nødt til å forbedre mitt selvbilde og syn på meg selv. Og jeg måtte mestre å FØLE det jeg følte, ikke bare feie det under teppet eller fryse det ned liksom. Eller som nevnt, spise vekk de dumme følelsene, og straffe meg selv med enda mere mat for å virkelig gjøre stor ugang på meg selv. Å spise til en får vondt er en god ide når en detter inn i boblen der en bare gir fullstendig blaffen i sunn fornuft.
Men dette har jeg jo liksom lagt bak meg nå, det er jo over 4 år siden jeg sluttet med dette tullet mitt.... eller er det det? Er det mulig å slutte, egentlig? Det har vært mulig å ikke overspise, ikke spise snop og annen mat som trigger galskapen. Men det er ikke alltid mulig å svinge unna sånne ekle følelser og tanker. Jeg kjenner meg selv etterhvert, men jeg kjenner ikke helt til hvordan jeg skal oppføre meg når jeg blir overfalt av disse følelsene som er så vonde og som ødelegger for den "nye Marianne".
Vel, jeg kjenner på at jeg har det bra, jeg er glad og jeg er fornøyd. Jeg bare blir litt sånn "tatt på sengen" av at gamle tankemønstre ikke egentlig forsvinner, men at jeg daglig må jage de vekk. Det er stress, den typen stress som ikke er bra for noen. Jeg er blitt veldig flink til å leve det livet jeg ønsker meg, og jeg er ikke avhengig av en sånn perfekt rose verden der alt går på skinner.
Men jeg må passe meg for mitt mørke. Det er utrolig hvordan noen typer  mat kan omtrent velte hele lasset, eller drive meg vekk fra den fine veien jeg befinner meg på. Jeg har grublet mye på dette i det siste, om det er mulig for meg å for eksempel nyte noen biter sjokolade, eller annen "trigger-mat" uten av det fører til det store tilbakefallet. Men jeg kjenner at det ikke er mulig, denne evige diskusjonen og grublingen er herved over. Og jeg går inn i 2020 med en enda sterkere bevissthet rundt hvilket live jeg vil leve videre.
Jeg har ikke dårlig mat-samvittighet etter juledagene, jeg har rett og slett bare kommet til bunns i hvordan  jeg virkelig kjenner og vet at jeg ønsker å leve. Det har vært veldig fint for meg å finne ut av dette, og det har vært lærerikt å kjenner på hva noen typer mat gjør med meg på det psykiske plan. Jeg holder meg unna mine triggere slik en tørrlagt alkoholiker holder seg unna alkohol, slik en nykter rusmisbruker styrer unna både miljø og dop for å holde seg frisk. Dette som jeg står for er min vei ut, ut av det mørket og det rotete tankemøsnteret jeg har levd i som på en uforklarlig måte er så sterkt knyttet opp til enkelte typer mat.
Å du og du så mye dette livet har lært meg til nå. Gleder meg til å leve videre, leve ut følelser og bare være meg.
Klem fra Marianne