Mitt Maraton

Hei

Så er det tid for et sånt litt svett blogginnlegg
igjen.
Skaden i foten er bortevekke, og jeg bobler over av løpelyst og sånn. MEN, har bestemt meg for å lære litt av alle det feilene jeg gjør, liksom bruke erfaringen til noe nyttig, sååååå da må jeg bare la være å leve ut denne enorme trangen til å løpe i timevis. Da vil jeg jo bare slite meg ut og skade meg en gang til.... MEN, drømmen lever ennå, jeg vil trene meg opp til å kunne løpe et helt maraton. det vil si, løpe 42,195 km i et løp. Det skjer ikke i år, og kanskje ikke neste år heller.... Men opptrening skjer nå, rolig og forsiktig.
Jeg trener forholdsvis lite nå, men jeg leser og studerer mye hvordan jeg skal trene både fysisk og mentalt for å komme dit jeg vil, og nå mitt mål. Det er viktig å ha en god plan for prosessen, og rett fokus.
Mitt fokus dreier seg mye om at dette skal være gøy, og jeg skal kose meg underveis. Jeg vil ikke gjøre dette helt alene for meg selv, jeg vil ha mine kjære med som støttespillere og treningspartnere, jeg vil ha en heiagjeng og "fan-klubb". Det å løpe selve maraton-løpet er jo noe jeg skal gjøre selv, jeg jeg har ikke lengre behov for å gjøre all trening og forberedelser alene.

Det er nok på tide å slippe til både "fagfolk" og andre med gode erfaringer og råd slik at jeg ikke ødelegger for meg selv og målet mitt igjen. Jeg kjenner godt til mine utfordringer og sperrer, og ser at det kamper jeg til nå har kjempet, ikke lengre skal få min energi og krefter mer.
 Jada, nå pakker jeg noe vondt og sårt godt inn i bomull her, for jeg orker ikke sette ord på og blottlegge mitt åpne og til tider godt betente "sår" helt ennå. Jeg tenker ofte at jeg hele mitt liv liksom har "løpt maraton" fordi jeg har alltid hatt et jag etter noe som føltes helt uoppnåelig og altfor lang og tungt å få til. Likevel jeg det liksom bare vært tvingene nødvendig å jage videre og møte alle utfordringer som dette ned i hodet på meg..... SÅ hvorfor ikke bare løpe et ekte et og?
Det har jeg alltid ønsket at jeg kunne bli i stand til, uten at jeg har sett for meg at det er mulig.

Opptreningen vil for "alvor " begynne i august/september... sommeren skal brukes på restitusjon og hvile, for om noen få uker skal jeg ha min siste operasjon-hudfjerning og da kan jeg endelig få sette strek for min endeløse ned-i-vekt-prosess som til tider har kostet meg mye mer enn den har smakt liksom.... For all del, det er helt supert at kroppen blir lettere og slankere, go at en blir sprekere, men nå jeg tenker på alle kamper, nederlag og vonde dype følelser rundt hele prosessen, kan både tårer og sorg skylle over meg uten at jeg helt forstår hva som skjer.... Innsiden viser jo ikke på utsiden og kropp er så mye mer enn bare en utside. Men nok om dette nå, jeg skulle jo bruke litt bomull og  verne om såret litt til...... glemte det nesten....

 Men dette "såret" er jo veien videre, å få det til å gro, slik at roen senker seg og veien videre ikke bli like tung og vanskelig... det hadde vært flott og få til, og jeg trenger virkelig å ta grep her. Men ikke alene, ikke nå lengre. På tid å ta i mot, ikke bare ta grep.....

Men tilbake til det gøye, jeg gleder meg til å starte på min vei til MITT MARATON, og lære både kropp og sinn enda bedre å kjenne og finne ut hvor min grense går, og hvor langt den kan flyttes. Det skal bli gøy å se hva denne kroppen er i stand til å yte. JEPP, EG GLER MEG