IKKE DUM, MEN DUMT!

Av og til blir eg en skikkelig "skitunge". Ja, det er faktisk sant. Og jeg er så irritert på at jeg blir sånn. Det er som om jeg ikke ønsker å ha et godt liv? Jeg kan av og til innbille meg at jeg må bli lettere i kroppen for å være god nok. Jeg blander liksom kortene her. Ja,for jeg bød bli en god del lettere i kroppen, det har til å med legen min hintet litt om. Men har har ikke sagt at det er fordi jeg må bli god nok. Han har bare gitt meg noen tanker om at jeg har litt mye fett på magen,og det kan være noe av årsaken til at jeg har vondt i magen,mulig magekatarr aller annet.

I tillegg har jeg jo denne ødelagte ankelen min,som skal bære på alle disse overflødige kiloene,jeg  må jo gjøre jobben og belastningen litt lettere for den. Og slitasje i bekken, og skulder osv... Så egentlig burde saken være enkel, jeg må ned i vekt for å gi meg selv en sjanse til en litt bedre helse.

MEN,ka skjer med meg i denne prosessen egentlig?
Jo, jeg blander kortene. Og trekker inn dette med at jeg pga behovet for å gå nedi vekt, ikke er fin nok, god nok og alt det der greiene. Og dette ØDELEGGER. Jeg tror ikke jeg noen gang kommer til å klare å slanke meg fin nok,god nok osv. For etter å ha gått ned en god del kilo,er jeg jo ikke god nok, fin nok eller sånn... For er var jo ikke derfor jeg skulle nedi vekt.
Det var jo for HELSEN sin skyld.....?

Men jeg roter det til for meg selv. og når en overbeviser seg selv om å ikke være god nok/fin nok, da blir en så lei seg, og trist.
Og så må jeg jo spørre meg selv:
Hvem er det jeg liksom skal bli god nok/fin nok for???
For deg som leser dette?
 For fastlegen min?
 For vår skaper?
For ungene mine? Familien min? Vennene mine? Kolleger???
 HVEM????

Fornuften min er fornuftig nok til å tenke det som er rett...
 Men så kommer den der SKITUNGEN fram, og ødelegger alt. SKITUNGEN får meg til å tro at eg må veie mindre, se annerledes ut,"godtatt" (AV HVEM?) før eg kan være med mine venner, satse på kjærligheten / ta i mot kjærlighet, pynte meg, eller annet som er kjekt....SKITUNGEN før meg til å føle meg mindre verdt,får meg til å tro at eg må bli en annen liksom? Så hva gjør jeg med dette da?Jeg vil jo ikke være med denne LILLE SKITUNGEN mer, men samtidig tenker jeg at jeg bare må få satt "henne" på plass en gang for alle.... 

GURI, nå jeg leser det jeg har skrevet, lurer jeg på om jeg er blitt litt gal?? Er det flere som har det på denne måten? Er jeg DUM, eller er det dette her som bare er DUMT liksom...
Jeg fyller 40 år neste år (og liker det). Og jeg vil jobbe for å vokse fra denne SKITUNGEN nå.
Jeg vil ned i vekt for helsen sin skyld!!!!  jeg har bruk mange å på å lykkes og mislykkes med dette.
 Og det er fordi SKITUNGEN får meg til å gi opp.
Og denne skitungen er jo en del av den jeg er,derfor må jeg bare erkjenne at det er slik,og heller la den delen av den jeg er som jeg liker/elsker at jeg er, få mer næring og pleie. Så med fare for å virke innbilsk, sjøldiggende eller selvopptatt:
EG ER GOD NOK SOM DEN EG ER, UANSETT KA EG VEIER

Så jeg må altså skjerpe meg 100% igjen,jeg er ikke DUM,bare tenker DUMT av og til..
Stor klem fra Marianne