Det jeg deler....

 Hei,
Det er ikke lurt å gå rundt å gruble og tenke for mye, sies det. Jeg er i bunn og grunn enig, men kan likevel ta i et skikkelig krafttak når det gjelder grubling og tenking av store og vanskelige tanker. Og jeg vet når dette skjer, det er hvis jeg opplever noe som vipper meg av pinnen og jeg må i gang med å klatre opp igjen på pinnen min liksom.
 I min lange og gøye prosess med livsstil-endring tror jeg at jeg nå kan virke som en dame som er sånn litt i overkant opptatt av slanking og trening og som  så ofte som mulig må skryte av dette i sosiale medier. Jeg det kan kanskje se ut som om jeg er blitt så sprek og sunn at ingen våger å invitere meg på verken fest eller fjelltur av frykt for at jeg skal kritisere maten som blir servert eller hvor dårlig form alle andre enn meg selv er.  Jeg deler ikke absolutt alle mine gleder og sorger med den sosiale verden, og livet mitt er på ingen måte en historie på snapchat.
Jeg er ikke avhengig av LIKES eller HJERTER for å  fungere i hverdagen. Men det er veldig kjekt å ha da...
 Og når jeg er veldig lei meg, sint eller irritert trenger jeg å være alene, jeg trenger å holde det for meg selv.
 For jeg opplever at det jeg deler blir det MER av, og jeg vil IKKE ha mer av sorger, irritasjoner eller sintefjes. Når min verden, min himmel blir overskyet og mørke skyer truer tilværelsen, leiter jeg etter sprekker av blå, klar himmel, solglimt som jeg kan fokusere på, som kan gi meg energi og håp. Det meste i livet kan jeg ikke gjøre så mye med, men jeg kan gjøre noe med holdningen min, med hvordan jeg skal ta de utfordringene som kommer. Og når jeg er trist, sint eller irritert og velger å ikke snakke om det, er det min rett som menneske å gjøre det. Jeg vet at det kan hjelpe og snakke om det, men jeg må som regel sortere og rydde litt i følelsene før jeg setter ord på det, og når jeg er ferdig å rydde har jeg glemt hva jeg skulle si.....

Jeg vet at jeg har brukt masse mat og snop for å døyve vonde følelser før i tiden, og det var jo ikke så godt for helsen... men jeg forteller ikke denne historien en gang til.

Men jeg har stilt meg noen spørsmål:
 Er det mulig å være GLAD hele tiden, det motsatte av deprimert liksom?
Kan kronisk glad være en sånn positiv diagnose?
Men det rådet om å ikke tenke så mye, bare kjenne litt på følelsen, det er et godt råd, for da bobler det over i den delen av hjerne som heter glede... Jeg vet i hvert fall at jeg har det bedre når jeg ikke tenker så mye på det som er vondt å tenke på. Jeg vet jo at livet ikke alltid er en dans på roder, men jeg er takknemlig for de små tingene og overlykkelig over at jeg er født på solsiden, jeg har fått vokse opp i et land med FRED, jeg har hatt tak over hodet hele livet, familie som tar vare på meg, mat på bordet hver dag, og jeg her mamma 5 barn som får vokse opp uten å mangle noe av de grunnlegende behovene vi mennesker trenger for å eksistere. Jeg jubler hver morgen over å være i live, og smiler når jeg får start på bilen min og varm kaffe i koppen. Jeg kjenner til mine svake sider, og er stolt av mine sterke sider.
Selv om jeg utad ikke alltid forteller hva jeg synes er dumt og teit, kan det hende jeg er innom tanke likevel. Jeg er en smule konfliktsky, og trekker meg fort unna denslags.
Men jeg ønsker at alle skal ha det best mulig godt, og hvis jeg kan dele litt av min GLEDE, vil det jo bli MER av den?
Jeg vet at jeg har til tider sittet med følelsen av å bruke venninner som BOSSBØTTE for alt jeg har vært lei meg og sint for, sånn ble det bare. Til slutt ble jeg lei av å være sånn. Jeg hadde ikke lyst å snakke mer om det, skrive om det, eller i det hele tatt gi det mer næring. Jeg er ikke lei meg for gamle hendelser og episoder mer, jeg vet om de, men tårer er tørket og det som har vært har fått min AKSEPT og FORSTÅELSE.
FERDIG SNAKKET!!!

Men altså, hvis noen tror jeg er en sånn dame som bare spiser gulrøtter og salat, og som sliter ut et par jobbesko i uken, så blir jeg litt stolt, og takker for det komplimentet.