En gledes dag :)

Hei.

Jeg har skrevet om min datter Maria som har Asperger syndrom og ADHD diagnose. Dette har gjort livet hennes tøft og vanskelig og det har vært årevis med tunge dager. 

Maria ble for halvannet år siden såpass "syk" at jeg følte jeg ikke hadde noe annet valg enn å ta permisjon fra jobben min i barnehagen, og sørge for å være tilgjengelig for henne når skole og dagligliv ble for utfordrende. 

Dette gjorde godt for Maria, og for familien. 

Etter hvert som Maria ble tryggere i sin tilværelse, ble det mer aktuelt for henne å ta i mot hjelp i fra det offentlige, fra Barne -og ungdomspsykiatrisk (BUP). Vi innså jo at en mor ikke kan være både terapeut og behandler, det er vel en grense for hva kompetanse en  mor får tildelt fra naturen sin side?  Jeg gir selvsagt kjærlighet og trygghet, og tåler å høre det hun har å betro meg, vel av og til er det veldig vondt å se hvordan hun lider, men likevel er det å stå i det og gi henne rom for at slik hun har det er akseptert og forståelig. Og med tanke på "kompetanse" har min Maria lært meg enormt mye, for hun åpner seg og gir meg et innblikk som ingen lærebok i hele verden kan gi. 

Men nå skal ikke jeg skrive om alle vonde opplevelser og situasjoner vi har vært igjennom. 

For dette er en gledens dag. I dag har Maria hatt sin siste behandlingstime på BUP. Psykologen Maria har fått hjelp og støtte fra forteller med tårer i øynene at hun nå det en sprudlende glad Maria, som har klart å etablere vennskap og som ikke lengre har tanker om å avsluttelivet sitt. 

En Maria med framtidsplaner og med en forståelse, kunnskap og aksept for den hun er og som er klar for å leve i fred med sine diagnoser og utfordringer.

 Ja, jeg har i skrivende stund tårer i øynene selv, og vet at det vil komme en flod av tårer seinere når det går opp for meg hva hun har oppnådd og at hun nå er friskmeldt. når klumpen i halsen og i magen slipper taket, vet jeg at det vil bli gledeshyl, tårer og snørr og at en angst jeg har ruget på litt for lenge kan forsvinne, jeg kan vel slippe taket i den nå....

Snart er det sommerferie, og når den er ferdig, går jeg tilbake i min etterlengtede jobb som jeg flyktet fra i 2018. Jeg har gått en vei selv, i forhold til stresslidelse og vanskelige følelser. Det er vel sånn som skjer når omsorgsoppgavene vokser en litt over hodet. 

Veien videre er plutselig åpen, og ikke stengt. 

Jeg har kanskje aldri vært mer takknemlig, stolt og hoppende glad for det livet har gitt meg. For det finnes en større mening med alt som skjer, ingenting er tilfeldig, og jeg kjenner på at universet lenge har prøvd å fortelle meg noe viktig, på tide å høre etter kanskje?

Jeg har ikke lengre bruk for mitt dårlige selvbilde og negative tankemønster. Jeg har mer bruk for å hære etter hva livet forteller meg. 

 

Klem fra Marianne