Mentale sperrer.

Mentale sperrer, 

Det er noe jeg ikke har vært så veldig bevisst at jeg har. Men det har langsomt gått opp for meg den siste tiden at jeg er ganske tungt belastet med det. I noen settinger i hvert fall. Og jeg oppdager det mye når det gjelder løpingen min. 

Det kalles visst mentale sperrer. Jeg kjenner at jeg elsker mine løpeturer. Men det er noe som hindrer god progresjon og framgang i treningen . Jeg vet jeg ofte sammenlikner meg med «de gode», de som er raske og som vinner i lokale løp. Jeg beundrer det de presterer. 

Og så starter jeg ned-spyling og slakt av meg selv. «Så rask blir aldri jeg, så god kan aldri jeg bli..» osv. Jeg har en lang liste med grunner for hvorfor jeg ikke kan bli en god løper, og jeg bruker den så ofte jeg kan for å for å holde meg selv nede. 

I går deltok jeg ikke engang på Knarvikmila ((10 km)  som jeg har gledet meg til å være med på. Jeg tok meg en løpetur alene, og  var fornøyd med det. Kanskje jeg ikke skal delta i arrangerte løp mer? Kanskje jeg har det best med å løpe alene? Er det kanskje sånn at mitt konkurranseinstinkt er så sterkt at jeg bare gir opp med en gang når jeg ser at jeg ikke har sjanse til å være nr 1? Det er godt mulig at min personlighet er slik, og jeg synes ikke det er så positivt. Jeg synes ikke jeg er en sånn som alltid må være best, men kanskje jeg kveler den følelsen, siden det ikke er noe særlig god følelse å være så treg og tung? Jeg har jo en historie bak meg med veldig negativt og depressivt tankemønster. 

Det er nok slik at denne oppdagelsen med de mentale sperrene er en ny runde i min endringsprosess jeg ikke har sett på ennå. Jeg har nok gått for lenge i kamp og gjort ting TIL TROSS FOR at jeg feks var stor, tung, lat, skadet. Jeg har bitt tennene sammen og gått til kamp mot alt som jeg har sett for meg jeg egentlig ikke burde klare. Når jeg da klarer det likevel, når jeg kommer i mål eller ser lyset i enden av "mørket", mister jeg kanskje grunnen til at jeg gjorde det jeg gjorde. SÅ jeg tenker å snu tankemønsteret helt på hodet (lære meg å stå på hodet kanskje?) og si til meg selv at jeg gjør det jeg gjør PÅ GRUNN av at jeg var som jeg var og er blitt som jeg er blitt. Jeg løper fordi jeg opererte ankelen min og ble bra igjen, ikke til tross for at jeg har skruer stående i leddet. Jeg er en god løper fordi jeg trener jevnt, og til tross for at jeg har en skade.

Gleder meg til å kjenne effekten av å ta bort mentale sperrer både i trenings-sammenheng og i andre sammenhenger i livet. 

Egentlig har jeg jo jobbet litt med mentale sperrer tidligere da for....

Inntil halvannet år siden hadde jeg sperrer på at jeg aldri kom til å oppleve den store kjærligheten noen sinne, at det ikke var noe poeng i å leite. Men kjærligheten fant meg, og den lot meg ikke slippe unna. Så her sitter jeg, nyforlovet og dypt forelsket og fortsatt litt forbløffet over at min vonde og negative overbevisning ikke var rett. Det var godt å få dette snudd på hodet ja, og jeg ser igjen at det tar lang tid å endre tankemønster og hvordan en tror at livet skal være. OG du og du hvor glad jeg er for å innse at jeg tar feil i hvordan jeg tror at jeg er dømt til å leve. 

Jeg trenger ikke mentale sperrer mer, jeg har kanskje aldri hatt behov for de. Men det blir ingen ny "kamp" for å fjerne de. Når jeg kjenner at de kommer, tenker jeg å bare trekke pusten dyp, kjenne å følelsen og bare gå forbi de sperrer som dukker opp. Da blir jeg nok mer opplagt og ser for meg at neste løpetur blir en flytur uten stans :) 

Jeg trenger faktisk ikke bli verdens beste løper for å føle meg god, jeg trenger bare å bli en god løper i min verden . Og i livets lange løp ønsker jeg å være å min egen førsteplass. Men nå kjenner jeg at mine dype tanker er i ferd med å drukne meg, jeg skjønner ikke helt hva jeg tenker på.

Ha en fin og sperrefri dag folkens