Om hjertet som sukket litt

Hei

Jeg må innrømme at jeg har hatt en litt rar og til dels vanskelig uke. Det startet forrige søndag, eller egentlig må det har startet før det, for veeeeeeeeldig mange år siden. Men på søndag skjedde det noe pussig. Jeg begynte dagen som jeg pleier, frokost, litt fysisk aktivitet, go ulike aktiviteter go gjøre mål med barna mine. Ingen store anstrengelser. Men jeg kjente på stikkende smerter i brystet, skikkelig vonde. De kom og forsvant, og etterhvert ble det verre og verre. jeg begynte å bli redd for at det kunne være noe galt med hjertet, og ringte legevakten her. En timer seinere lå jeg på benken tilkoblet sånn EKG maskin og følte meg litt vel hypokonder. For det var ikke noe galt med hjertet mitt, men jeg hadde jo fortsatt vondt. Blodtrykket var kanskje litt høyere enn det pleier, så neste dag gikk jeg til fastlegen siden jeg fortsatt hadde smertene og fortsatt var litt redd for meg selv. Ingen EKG ble tatt denne dagen, men en undersøkelse fikk jeg da, ny måling av blodtrykk og noen blodprøver ble tatt. Blodtrykket mitt var ikke høyt ved denne målingen, det var som legen sa helt supert, som en ungdom liksom... Jaja, jeg kan lite om blodtrykk, men vet det er en fin ting å ha. 

Jeg er altså helt frisk sånn fysisk sett og i veldig god form.

 Og etter som uken har flydd av gårde med meg på slep, har jeg hatt noen gode dype samtaler med noen  få av mine nære gode venner som kanskje er litt under huden på meg og bedre enn meg ser hva som foregår i hodet mitt. Det skal ikke mange ordene til fra den rette venninnen før jeg kommer meg over på rett spor. For jeg har en tendens til å hoppe tilbake i tid, sånn følelsesmessig. 

Jeg blir gradvis, eller plutselig redd for det som jeg før var livredd for. 

Det kan minne om et lite angstanfall eller noe liknende de smertene og stikkene, krampene jeg går å prøver å ignorere, men stadig kjenner på, faktisk i skrivende stund også. Men jeg har jo ikke angst? Jeg er ikke redd for noe vel? Det er ingen skrubbsulten tiger i hælene på meg, og ingen illsint bjørn som er i ferd med å angripe eller spise meg. Jeg henger ikke utfor et farlig stup etter bare hendene uten fotfeste, så hva er panikken her da ?

 Jeg må egentlig bare lene hodet bakover og le godt av meg selv. Jeg er ikke særlig smart egentlig, når jeg lar fortidens spøkelser og troll skremme vannet av meg ennå. Når jeg lar redselen jeg hadde for å ikke være "god nok" komme snikende fram og nesten ødelegge alt det gode jeg har oppnådd i livet. Det er for dumt å tusle ned i kjelleren nå, det psykiske kjelleren, og setter seg på det kalde kjellergulvet og furte og sutre fordi jeg er vant til å gjøre det. Jeg liker meg jo ikke der nede, så jeg måtte altså pelle meg opp igjen derfra og lukte litt på den dagen som er her og nå. Denne uken har jeg trent hvis jeg har følt for det, spist sunt og godt, til å med våget å spise KARBOHYDRATER, selv om ingen egentlig gjør det i januar...
 Åååååhhh som eg elsker disse karbohydratene, den grove, langsomme, mettende og energigivende næringen som forteller kroppen at alt er vel og at det er mer enn nok av energi å ta av, ingen grunn til å spare på kreftene liksom...
Det er kveld nå, og jeg skal snart sove. Og hvis jeg våkner i morgen og ikke er død, vet jeg at jeg er i live. Men sånt skal en ikke tøyse med!!
Jeg må avslutte med at jeg virkelig elsker kroppen min, ikke fordi den er så veldig perfekt og sånn, nei, det er fordi den sier i fra og gir meg et kraftig hint om at NOK ER NOK slik at jeg må stoppe opp litt og se litt på hva som skjer. Og takket være kroppen, meg selv, og mine nære gode venninner, SER jeg nå hva jeg trenger. jeg må ta grep og sette meg selv først. Høres det egoistisk ut? Mulig det, men i mitt tilfelle er dette det minst egoistisk å gjøre. Og jeg anbefaler deg som leser dette å ikke lytte til alle kroppens signaler, det er ikke alltid så smart, men lytt til de som virkelig bryr seg om deg og er glad i deg uansett hvor galen du er. Det har jeg gjort, og jeg er så takknemlig for at jeg har venninner som er glad i meg selv om jeg er en smule rar. Jeg gir de i hvert fall e god latter tilbake.

KLEM til dere som alltid er her for meg, dere vet selv hvem dere er .