Hjertesukk, del 2 -tårer, snørr og myk landing

God morgen (altfor tidlig på den søndag)
Jeg må bare si at jeg nesten begynner å like de der EKG klistremerkene på kroppen litt no.

Neeeeidaaaa, bare tuller!!
Men altså, på an igjen denne uken, nå det ble nesten litt akutt. På legekontoret her forleden dag kunne jeg nesten lese hva lege og sykepleier tenkte, som om de var på nippen til å sende meg avgårde i den gule raske bilen.
Men etter at EKG ble tatt, kunne jeg atter en gang glede meg over et hjerte som er helt friskt. Og jeg går ikke rundt å er redd for hjertesykdom, eller tror at jeg er hjertesyk. Men når disse veldig vonde smertene kommer, er det noe som overtar denne overbevisninger om at jeg er helt frisk til det motsatte er bevist. NÅ er atter en gang det motsatte bevist og jeg stoler på dette.
Men altså, uroen, smertene og tungpusten er jo der.
Det er kun når jeg trener temmelig hardt og har høy puls at jeg ikke har vondt. Det gikk gradvis opp for meg at disse smertene jeg har kommer pga en ubalanse i kroppen og pga angst. Og når jeg trener, pauser jeg bare smerten litt, men blir ikke kvitt de om jeg løper jorden rundt.
Jeg sover veldig dårlig, det har jeg gjort i årevis, og dette er ikke bra for kroppen. I tillegg har jeg vært igjennom en veldig lang reise og store endringer har skjedd for meg. Nå er det nok på tide å la jubel og glede, sorg og sinne få lov å slippe løs.
Som en fin kollega i Roede hvisket til meg, det du opplever en en slags angst og det medfører en del snørr og tårer å komme igjennom det, MEN, jeg kommer igjennom det. Ja, hvorfor ikke bare komme meg igjennom det? vil jeg komme meg igjennom det?
Jeg må bruke tid på å finne ut av hvem jeg er, hva som er viktig for meg nå, hva kan jeg bidra med videre her i verden og danne meg et nytt selvbilde. Det voldsomme negative selvsnakket jeg alltid holdt på med før er blitt stille, eller, av og til hviskes det litt ennå, men jeg hører ikke så godt etter lengre. Ikke i våken tilstand i hvert fall. Men om natten har jeg nok andre ører?
Og en ting jeg ikke har tatt stilling til ennå, er det at alt jeg satte på "VENT" i livet mens jeg var overvektig, alt jeg utsatte eller brukte vekten min som unnskyldning for å ikke delta i, for ikke å LEVE UT, det må jeg nå gjøre når jeg er kommet i mål, og ikke skal gå ned i vekt lengre? Må jeg begynne å LEVE nå? Må jeg gjøre alle de tingene jeg ikke kunne/ville/klarte gjøre før? Hva er nå unnskyldningen min ? hvem som helst kan bli litt småredd av å plutselig innse at en nå "må" leve det livet en har satt på vent i alle år, en blir som en liten fugleunge som før første gang skal fly ut av det trygge rede, en vil gjerne , men er livredd for å stupe i bakken...?


Veien videre ligger foran meg, og jeg har ikke gått den før. Jeg skal finne ut av hva som er viktig for meg, hva som er nødvendig for meg å gjøre, og hva som betyr noe for meg for at mitt liv skal bli godt og fylt av kvalitet og glede. Jeg synes ikke jeg sitter her å er deprimert eller i sorg. Men likevel er jeg litt trist, eller overveldet, litt rørt eller veldig klar for å la tårene få renne (snørret og), gleden få slippe løs, ja lage til en fest og feire meg selv (jeg feirer jo ikke en gang min egen bursdag) og virkelig glede meg på mine vegne.
 For meg blir kanskje dette den siste delen av min livsstils-endring, det å leve ut det nye livet, finne mer ut av min identitet, og dyrke og DIGGE megselv (uten at dette skal gå ut over andre sin comfort og velvære)

For hvis ikke jeg liker meg, kan jeg ikke forvente at andre gjør det heller. Og jeg har plutselig oppdaget at det ikke er så ille om ikke ALLE liker meg, det er ikke nødvendig eller viktig for at jeg skal like meg i hvert fall, for hvis jeg skal være helt ærlig, så finnes det mennesker jeg ikke liker så godt heller. Og jeg har innsett å ærlighet er veldig viktig. Det er ikke fint å lyge til andre, men det er enda verre å lyge til seg selv.
Mens jeg har skrevet dette innlegget har tårene rent (og litt snørr og) og jeg har samtidig ledd, og jublet og smilt for meg selv. Jeg har tenkt på min familie, mine venner, og mine kolleger.
Jeg har tenkt på visse personer jeg har møtt og kjent, på personer jeg har håpet og trodd skulle bli en fin del av mitt liv, men som har forsvunnet og gjort meg trist og mer erfaren.
Mitt superfriske og sterke hjerte er fylt med glede, varme, kjærlighet, men også med litt sorg, noen ganger har det vært "knust", men det limes igjen når jeg fokuserer på alt jeg har, og ikke på alt jeg har mistet. Livet mitt er temmelig ÅLREIT det. Jeg må bare lande, uten å kræsje, og rolige sette ned beina og vandre videre.
"PIS OF CAKE" det vel?