Veien videre, litt på villspor?

.

Hei.

Jeg er fortsatt skadet etter fallet på Bykjefjell, og begynner å miste tålmodigheten. 

I går (fredag) var jeg til undersøkelse hos fysioterapeut. Han heter Øystein, og han har jeg vært til behandling hos for ulike plager i omtrent 17 år. 

Det har vært mange behandlingsperioder, og det har vært alt fra bekkenløsning ved graviditet, stressplager og skader som trengte behandling og opptrening. 

Føler jeg kjenner ham godt, og tror at han kjenner meg og sånn etterhvert og i hvert fall når han får lest igjennom journalen min. 

På vei tul fysioterapeut. 

Jeg er temmelig lei og rastløs når jeg må være i ro og hjemme hele dagene, og jeg lengter ut på tur. 

Det er selvsagt en del smerter ennå. 

Da jeg visste jeg snart skulle til fysioterapeut, kjente jeg på håp. Jeg har full tillit til denne mannen, og han har virkelig hjulpet meg med så mange tind i tunge og vonde stunder. Han kan virkelig jobben sin. Denne gangen håpte jeg at han skulle si at jeg bare kunne traske avgårde på tur i skog og fjell og ignorere de smerter som kommer snikende når jeg blir litt ivrig. Kanskje han til og med kunne gjøre noe sånn at alt ble bra. 

Det hører med til historien at jeg ble litt skuffet og trist da denne omsorgsfulle og dyktige mannen ikke gav meg tommel opp for mine forhåpninger. For når jeg har klart å strekke og rive over omtrent alt av muskler og sener i hofte, rygg og bein er det HVILE som gjelder, ikke å presse grenser. Ikke akkurt nå i hvert fall. Det må få ro i 6 uker, og nå er det bare gått to. 

I dag skulle jeg egentlig løpt halvmaraton i Bergen, og om ca to uker skulle jeg egentlig være med på Åsane-løpet, da også halvmaraton. Jeg har gitt bort dagens startnummer til en meget rask og sprek ungdom i familien, så jeg er litt med i "ånden" i dag. Jeg vet også innerst inne at jeg ikke skal løpe noen halvmaraton-løp i år, jeg skal bruke tid og energi på å bli helt bra i kroppen, og slutte å overdrive denne treningsgleden min så til de grader. 

Jeg får ikke tomme opp for verken jobb eller trening ennå, og den fornuftige delen av meg forstår dette. Jeg har erfart at min vilje kan være sterkere enn vette, og jeg innser at jeg må endre litt på måten jeg lever livet mitt på. Min tidligere overdrivelse av inntak av mat, snop mm, er blitt erstattet med overdrivelse av trening. Som med maten, så ignorere jeg at det blir for mye, at det gjør vondt, og jeg stopper ikke før det smeller skikkelig, og når det smeller, stopper jeg motvillig fordi jeg må, ikke fordi jeg vil. 

Det er en stor innrømmelse og selverkjennelse jeg har kommet fram til her, og det er på tide med endring. Jeg skal jo ikke slutte å trene, og jeg gir ikke opp målet mitt, men jeg legger til å denne målsetningen at jeg ikke skal skades meg sel v meg. Jeg ønsker å være frisk og funksjonell, og jeg ønsker å ha det godt med meg selv. 

Når vanskelige følelser kommer, skal jeg verken spise eller trene de bort, eller "ruse meg" følelsesløs på andre måter. Det er jo dette jeg har drevet med nesten hele livet. 

Jeg vet at jeg bare må ha det vondt inni meg da, til det går over, for det gjør det jo, alt passerer, jeg bare vet det ikke mens det står på. Jeg tar alltid inn alle vonde opplevelser og følelser, jeg sluker det rått. Jeg har fått høre at jeg er veldig følsom, og begynner å tro at det stemmer. Det jeg nå vil ha fokus på, og gi plass til, er hvor bra livet er, hvor deilig det er å være menneske, i alt jeg er og gjør. Jeg vil trene på å ta i mot alt som kommer som en gave jeg kan lære noe av, og denne våren er læringskurven sånn sett veldig bratt. Det er tredje gang jeg er satt ut av spill denne våren, og så for jeg kan, hopper jeg tilbake på samme sporet jeg ramle av. 

På tid å lytte, og lære. 

Jeg har brukt dagene blant anne til å følge med på serien "Monsen på villspor". Et flott naturprogram der Lars Monsen er på tur, enten alene , eller sammen med ulike kjendiser. Det er litt selvpining å se på sånne turprogram når en ikke kan gå ut selv om være på tur i solen. Men det er også inspirerende, og da jeg skulle til Øystein-fysio i går hadde jeg sånn troen på behandlingen at jeg hadde pakket klar en liten tursekk med drikke og mat slik at  jeg kunne stikke avgårde på fjellet når timen min var ferdig. 

Jeg får "lov" å tråkke litt forsiktig på spinningsykkelen min, uten motstand og smerte, go jeg kan selvsagt trene styrke som ikke belaster der jeg er skadet. Så jeg får litt sirkulasjon i kroppen slik at jeg ikke fullstendig råtner på sofaen mens "Monsen er på villspor". 

Jeg skjønner at livet som "evig slanker" har satt et litt for hardt preg på meg. Det er ikke slik at jeg angrer på at jeg slanket meg 70 kilo, det trengte jeg for min helse sin skyld. Dersom jeg ikke hadde endret livet mitt hadde jeg ikke sittet her å skrevet innlegg i dag. Det er ikke lett å forandre seg slik jeg måtte gjøre, en må endre på alt, alle mønstre og bli bevisst på alle tanker og følelser, ikke minst kombinasjonen av dette. Det kan lett bli et evig "slankespinn", der en ikke klarer å stoppe sånn mentalt. Jeg kjenner jeg har fått en ny bevissthet rundt dette. Det er en fin gave, og jeg må passe meg for å ville "bytte" den ut med følelsen av å være dum, gal, og forfengelig eller flau. Det som betydde ALT for meg før, betyr ikke noe lengre, og da blir det så tomt. Det er ikek sikkert at det jeg som barn og ungdom ønsket meg, er det jeg nå vil ha. Kanskje jeg er blitt for gammel for drømmen. Jeg vet at jeg fortjener kjærlighet, at ejg er god nok, og at jeg er verdifull. Jeg kan føle det også, så det er mønsteret som må endres, og jeg må gi plass til det som er godt, og være nøytral i forhold til det som er vondt. Jeg kommer til å klare dette, for jeg har min sterke vilje å hjelpe meg med, bygge meg opp, stein for stein, ett skritt av gangen. 

Jeg tror på at ej gfå så mange sjanser je trenger til å lære og forstå hva som er meningen med det jeg opplever i livet, ja, hva som er meningen med livet. Det tenker jeg ofte på, og jeg kommer alltid fram til at meningen med livet er selve livet, her og nå. 

Wow, det ble et langt og mektig innlegg om det å bli litt skuffet etter et besøk for fysioterapauten min. 

De siste 10-12 årene av mitt liv har på mange måter gått med til å "reise seg igjen", så min vei videre er å bli stående oppreist? 

Jeg er takknemlig for klar tale fra Øystein- Fysioterapeut, og jeg skjønner at en fjelltur nå hadde vært krevende å gjennomføre og kanskje hadde jeg måtte hentes ned av Røde Kors enda en gang. Den opplevelsen av ikke mersmak så fornuften min begynner nok å våkne nå. 

Klem fra Marianne