På toppen av fjellet

Hei.

(dette innlegget er skrevet på rim, fritt etter fantasien)

Så sitter jeg her, og skal ta livet med ro. 

Jeg er skadet igjen, og er ikkje helt go. 

Påsken på fjellet var vakker som få, og det fristet veldig å ta de gamle skiene på. 

Skiene mine er hvite og blå, de er smale og slitte, men eg tok de no på. 

Vi suste avgårde i løyen så glad, og jeg kjente at formen var i ferd med å ta helt av. 

Det er kjekt å kjenne at formen er god, og at viljen til å nå toppen er over en lav sko. 

Da spørsmålet kom om jeg klarte å gå opp på Byrkjefjellest topp, 

ble det fart i skiene for eg gir aldri opp. 

På veien opp dette bratte fjellet, 

kjente eg at det skalv litt i kneskjellet. 

For hvordan i alle dager skal jeg komme meg ned? 

Jeg vet ingenting om hvordan en gjør sånt, men jeg bare spilte med. 

For akkurat som katten, er det lettere å klatre opp, 

og plutselig stod jeg der på Byrkjefjellest topp. 

Kvamskogen har mange flotte løyper og turer, 

så hvorfor gikk jeg ikke heller der, står jeg her å lurer..... 

Men ingen tid å miste, vi ble nødt til å renne ned, 

og jeg kjente at frykt og redsel vokste etterhvert som jeg skled. 

Jeg kan ikke stå slalom, ei heller telemarkstil, 

jeg kan bare ploge og suse avgårde men litt tvil. 

Jeg kunne ikke se hvor det var smart å renne utfor bakker, 

jeg kjente jeg ble flau og dum som bare rakker. 

På smale pinneski, skal en ikke opp på slike topper, 

og mitt siste fall på veien ned ble en fullstendig stopper. 

Smerter jaget gjennom hele meg, og jeg visste at nå har jeg skadet meg. 

Jeg hylte og skrek til Røde Kors mannen kom på sin skuter, 

og kjørte meg ned fra fjellet i forsiktige ruter. 

Skaden er ikke så veldig alvorlig, 

jeg har røket noen muskler og går litt dårlig. 

Jeg må ta det med ro, 

til alt er grodd sammen, 

og prøve å selge både stolthet og skammen. 

Løpesesongen var så godt i gang, 

og jeg hadde endelig funnet formen etter Covid -sykdom så lang. 

Jeg har tre løp (halvmaraton)  jeg vil delta i dette året, 

men nå må jeg priorietre og bli frisk i hofte og låret. 

Det er bortkastet tid å sitte stille for lenge, jeg liker å bevege meg, men skjønner poenget. 

Løping og annet må vente til jeg er uten smerter, og jeg kan ta det med ro selv om mine nærmeste erter. De mener jeg ikke vet hva det vil si å være rolig, men jeg tror de mener at jeg er helt utrolig :) . 

Når viljen er sterkere  enn vett og forstand, er det nydelig å lære å bli min egen rednings"mann". 

Jeg har lært en lekse, og at jeg må lytte til min indre stemme, 

men at jeg noen gang gir opp det jeg vil, er bare å glemme. 

Hilsen Marianne