En liten hilsen fra den treningsgale......

ÅH HERLIGHET SÅ MYE DU TRENER.....

Ja dette hører jeg ofte om meg selv. Jeg er liksom hun som har vært oppe før kl 5 hver morgen og løpt en mil eller to, løftet et halvt tonn vekter, eller syklet ute eller inne i timevis mens andre sover sin skjønnhetssøvn. 

Jeg har fått høre at jeg er sykt treningssgal, treningsavhengig og at det er mildt sagt å overdrive det jeg gjør.

 Jepp. jeg er en slags treningsnerd, eller en treningsidiot. Ja, der får jeg for å dele på sosiale media..... Du og du for et fantastisk rykte en dame som meg har fått. Jeg må si jeg er litt stolt. 

At en som har vært så inaktiv, stor og tung plutselig har fått status som treningsgal er en temmelig fjern beskrivelse i forhold til hvordan jeg ser på det. For jeg har endelig funnet min lykke, min glede, min fest. Jeg har vært så isolert og utestengt, ikke av samfunnet rundt meg, men at av alle de ekstra kiloene mine. 

Jeg er fortsatt litt for oppmerksom på vekten min. Ikke trist eller skamfull, men oppmerksom. Den er fortsatt imponerende høy liksom. Men Tanitavektmålinger viser t det ikke står så ille til med kroppen. JEg har uvanlig stor muskelmasse (for å være en dame) og det må jeg bare akseptere, det tåler jeg, jeg liker det faktisk. For muskler er bra. Som en venninne sier Du er en sånn "tynn tjukkas"... Og det er jeg faktisk litt enig i. Og det er gøy å tenke på det. Kanskje det ikke er nødvendig å bli så veldig tynn for å ha det bra likevel. For jeg tar meg ofte på ferske i å ha det bra NÅ! Jeg liker det jeg gjør nå, jeg liker den jeg er. Det som er litt rart er at i den tiden jeg lot meg selv forfalle, lot meg selv utslette og nesten ødela kroppen min, var det ingen som blandet seg eller hadde en høylytt menig om det. Men det er jo logisk, ingen visste eller KUNNE se hva jeg egentlig holdt på meg. De kunne nok bare en en diger og munter dame, som var sånn passelig trivelig å være sammen med. 

Men nok om det der gamle livet som eg påstår eg er ferdig med.
Poenger mitt er at all denne treningen er noe jeg virkelig liker, og det får meg til å føle meg vel, flink og god. Og det må jo være lov?
Og jeg oppdager gradvis at alderen innhenter også meg, men plutselig behov for briller og noen få gråe hår. Jeg har ingen panikk, jeg akseptere det lett, for jeg er så glad for å ennå være i livet, ha god helse og ha klart å komme meg unna en av de største dødsårsakene her i verden (overvekt) . Men det jeg ikke like lett kan akseptere er det naturlig forfallet kroppen få etterhvert som en blir eldre. At muskelmassen gradvis minker osv. DET vil jeg og skal jeg gjøre noe med, hver dag så lenge jeg lever og så godt jeg kan. Og den som føler at det kan bli litt for mye å se på, bør kanskje vende fokuset sitt litt mer mot seg selv og sin egen måte å ta vare på helsen sin. Jeg har funnet min, og jeg trives med det og som sagt, jeg elsker det jeg gjør nå. Det er min KOS og min GLEDE.

Det er jo blitt litt sånn at jeg lar være å snappe eller oppdatere sosiale medier hver gang jeg har trent, og overbeviser meg selv at treningen teller likevel (he he he). Verden trenger jo ikke alltid vite om jeg trener eller spiser liksom. Litt privatliv er sikkert sunt og motiverende det også. :)