Tanker rundt dette med trivselsvekt.

Hei.

De siste ukene har mine tanker vært en del innom temaet trivselsvekt. Det har vært drøftet litt på noen av mine kurskvelder på Grete Roede, og det er generelt et tema jeg har vært i overkant opptatt av i noen år . For hva er egentlig trivselsvekt? Vi pleier å si at trivselsvekt er den vekten du selv ønsker å veie og som du føler deg vel i. Det er på mange måten den vekten som er den riktige for deg, uavhengig av anbefalinger mm. Og jeg tenker at når en holder seg i form, trener godt, og spiser balansert og fornuftig, så vil tallet på vekten spille en litt mindre rolle, så lenge det tallet ikke er noe en føler er u-komfortabelt høyt eller lavt. For meg har følelsen av trivselsvekt vært en mangelvare i alle år. 

Men jo mer jeg tenker på at det kan være en følelse og et eget ønske, da ble det mye lettere for meg å kunne bestemme meg for og egentlig også tillate meg selv å si at min trivselsvekt er nådd. For når jeg mer og mer kjenner på at jeg trives i kroppen min nå, at jeg er stolt over at den fungerer så godt etter alt den har måtte gå igjennom, og at det å kikke på seg selv i speilet ikke er så ille lengre... Da må en jo befinne seg i det målområdet. 

Når jeg ikke lengre lat tallet på vekten få lov å styre mitt psykiske velvære, når jeg nå ser at jeg tillater meg selv å ha det bra, tar sjanser jeg aldri våget å ta før, ja da ser jeg at jeg er i trivsel uavhengig av om jeg har veid meg på forhånd liksom... Jeg grubler ikke like mye lengre på hvordan jeg skal gå fram for å gjøre livet mitt bedre. Jeg trenger det ikke lengre, grublingen altså. Det er over nå, endelig. 

Følelsen av trivselsvekt kom ikke med en gang for min del. Etter på ha klart å gå ned de 65 kg, kom ikke følelsen av trivsel med det samme. Men lettelse og glede. 

Men jeg var lenge i tvil om jeg ikke burde gå ned litt mer... Nå ha jeg holdt vekten i over ett år, og det er kreve like mye fokus som en må ha når en vil ned i vekt. 

Men denne trivselsvektfølelsen er kommet, og jeg ønsker den velkommen. 

Omtrent så lenge jeg kan huske har min vekt vært et problem for meg, et problem som ødela både selvbilde og selvtillit. 

Jeg var på grensen til sosial angst og jeg hadde det ikke godt med meg selv. FØLESEN av velvære var ikke der. 

Men jo mer jeg våger å satse på meg selv, jo mer jeg våger å oppleve, tro på og gjøre, jo bedre blir følelsen. Resten av mitt liv skal jeg bare yte og nyte hva denne kroppen kan klare. Jeg skal virkelig teste ut og se hva den kan prestere, finne mitt potensiale og sånne fine ting. Er du med?

 Solen står opp og den går det. Sånn er det bare :)