Bilkinitid.... selv om en er litt i tvil...

NOK ER NOK

Jeg nekter å la gamle og ubrukelige komplekser hindre meg i å nyte en sommerdag sammen med familien ved sjøen. Hva skal jeg egentlig med alt dette stresset rundt utseende og sånn? Jeg vil ha sol på kroppen min, få god brunfarge, hoppe uti sjøen og være sosial. Jeg vil ikke måtte ligge flatt eller dekke meg til med klær for å føle meg trygg på stranden. 

Jeg vil føle samme trygghet ved sjøen i kledd bikini, som jeg gjør på butikken med klær på hvis du skjønner. Jeg er så lute lei og sliten av dette unødvendige og bortkastede tankekjøret mitt når det gjelder å gå i bikiniaktige klær og sånn. Og nå har jeg fått nok av meg selv. 

Det ble en veldig fin dag ved sjøen i går. Det var varmt og mine barn badet. Jeg gjorde som jeg pleide før, fant meg en plass litt lagt unna folkemengden og la meg helt flat før jeg kom på at jeg ikke skulle være så flau og sjenert pga denne kroppen jeg bor i. Det er jo ikke en bikinikonkurranse jeg stiller i, bare en rolig og fin dag på stranden. Kroppen min er som den er, jeg har født 5 barn, go jeg har hatt en enormt stor overvekt. Det er en del løs hud her og der, go av og til er jeg veldig oppmerksom på akkurat dette. 

Jeg må innrømme at jeg blir litt oppgitt over meg selv som etter all denne livsstilsendringen og kampen og gode seier ikke kan la være å plage meg selv med gamle negative tanker om egen kropp. For det hele dreier seg jo om tanker rundt EGEN kropp. 

Ikke andre sin kropp. For jeg har full aksept, respekt og beundring for menneskekroppen, uansett hvordan den ser ut. Dette jeg roter med, er liksom bare mitt fokus på meg selv. Men heldigvis er jeg den rette damen til å ordne opp i dette.

 For i en alder av 42 år har jeg bestemt meg for å snu mine NEI til JA eller JO. 

F.eks: 

Kan jeg løpe halvmaraton? NEI, JO. 

Kan jeg ha på bikini? NEI, JO... (det er jo mer flaut å gå uten..). 

Liker jeg kroppen min? NEI, JO. 

Bør jeg bruke mer energi på dette? JA, NEI!!!

For uansett om jeg plager livskiten av mine venner på snap, med bilder av meg selv og min mage for å få aksept og selvtillit, er det jeg selv som må godta, akseptere og "digge" meg selv. Ingen andre. Skulle ønske jeg hadde innsett dette for lenge siden, for da hadde jeg spart meg for mye gruff, og kanskje ikke jagd vekk alle de stakkarene som har prøvd å se i min retning.

Jeg vil innstendig be dere alle som er litt i tvil og usikker på om det er greit å vise fram litt hud i solen: Fjern all tvil, og la solstrålene gi deg de D-vitaminene den kan. Ikke la sperrer og vanskelige tanker hindre deg i å leve. Dersom du ikke trives med deg selv med tanke på mat og aktivitet, er det jo fullt mulig å få støtte til å ta tak. Men IKKE snakk deg selv ned, hvis du allerede gjør det, SNU, og snakk deg selv opp. Og dersom du ikke kommer i gang selv med å snakke deg opp, får noen til å gjøre det for deg. 

Solen skinner for oss alle 

Jeg legger ikke ut bilder av meg selv i denne bloggen for å få aksept for en kropp jeg selv kanskje ikke klarer å akseptere, for jeg er i ferd med å få det til. Det tar TID å endre vaner, og de verste og vanskeligste vaner for meg er å endre tankevaner. OG jeg må øve, selv om jeg er litt i tvil...